Nordens Kalender - 01.06.1932, Blaðsíða 68

Norgeá eidote kun.itkuitur
Slede fra Osebergfunnet, ca. 800. [O. O.]
form egentlig hvilende og ikke kjempende, symetrisk
bunnet til tanken om «det hellige tre». Springer en
rasende löve op tilhöire, má en annen gjöre det
tilvenstre. Og slik forplanter den sig gjennem By-
zants til Middelhavslandene, til Sicilia og Spania,
sammenvevet med arabisk linjeornament og antikke
reminisenser, i tekstil og keramikk. Men den tar
ogsá en annen og motsatt utviklingsvei over Persias
höislette til de barbariske skyther nord for det
Kaspiske hav. I skythernes merkverdige gullsmed-
kunst, som kjennes fra de overdádige gullfunn fra
egnen omkring Odessa, har den asiatiske klassikk
undergátt en fullstendig barokk omformning i na-
turalistisk retning og fátt et dramatisk element som
orientalismen ikke hadde för. Utvilsomt blander
sig her inn sengreske barokke elementer, men re-
sultatet er iallfall av en forblöffende «moderne»
karakter med frisemessige fremstillinger av jakt og
dyrekamp, som setter sig ganske utover den oriental-
ske bundne stil med dens kvietisme.
Jeg vet ikke hvilken historisk berettigelse det kan
ha á sette vár egen Osebergstil i forbindelse med
denne syd-russiske revolusjon av orientalismen.
Hele folkevandringstidens stiloplösning ligger for
várt vedkommende imellem. Men sikkert er at
báde i Osebergstilen og i det senere norske drage-
slyng fra romansk tid ligger der et element av akti-
vitet og dramatisk uttrykk som man ikke pá det
tidspunkt vil finne sidestykke til i den overciviliserte
vesterlandske kunst, og særlig ikke i den irske.
Irerne var kristnet lenge för nordmennene. Deres
kunst var ikke lenger barbarkunst med alle dens
muligheter, men en stilbundet munkekunst.
I Norge levde hedendommen lenge videre, og
kirken mátte ta hedendommens kunstnere i bruk.
Skrittet fra det hedenske hov til den kristne stav-
kirke er ikke sá langt. I den norske drageslyng pá
stavkirkeportalene kjemper dyrene med hverandre
eller med en helt som er innviklet i deres buktninger.
Der er ingen romansk ro eller symetri, tvertimot
innfiltring, kamp og urede ogsá i det ornamentale
uttrykk. Man har forklart disse kampmotiver ut
68