Nordens Kalender - 01.06.1932, Blaðsíða 142

Sludenil'w i de nordi.tka idnderna
undgátt isolert, akademisk innavl og tradisjonsbundet
selvgodhet. Tro mot denne tradisjon har Studenter-
samfundet efter krigen tatt efterkrigstidens sociale
og politiske problemer op til diskusjon, og det
er den politiske kamp i og utenfor studenter-
verdenen som har interessert mest. Motsetningene
er blitt sá sterke at motesalen har fátt sin hoire
og venstre side, alle valg er blitt helt politiske og
Samfundet er blitt «brukt» i den politiske kamp.
Mange har beklaget denne utvikling, og da enkelte
grupper er blitt noksá evnelost ledet de siste ár,
har dette fort til at stadig fler forsvinner fra lor-
dagsmotene.
Ogsá andre momenter spiller her inn. Oslo-
studenten lever i Norges storste by. Han forsvinner
som en anonymus i mengden og formár ikke á
sette noget preg pá byen. Studentene bor spredt
og har liten anledning til á treffe hverandre siden
de mistet sin gamle bygning. Den bygning vi har
beholdt efter várt store byggekrakk, ligger lite
centralt og formár ikke á samle studentene; de
regelmessige lordagsmoter er heller ikke tilstrekkelig
til á holde kontakten ved like. Der finnes idag
akademikere rundt omkring i Norge som aldri har
satt sin fot i Studentersamfundet!
Studentene setter kanskje sitt preg pá «Karl
Johan» om formiddagen og i musikktiden; men det
er ikke nok til á skape nogen virkelig samfolelse.
Bare i septemberdagene (2nen sept. er Universitetets
stiftelsesdag) stár Oslo i studentenes tegn. Nár
árets russ og jubilanter kommer til byen i sine hen-
holdsvis flunkende nye og gamle, molspiste duske-
luer, har man virkelig folelsen av at studentene er en
korporajon og at de skiller sig ut fra det alminde-
lige, grá publikum. Da er det festivitas over byen,
der spilles studentermelodier pá alle byens restau-
ranter, hundrevis av studenter motes ved «Uret»,
rektor holder tale til árets russ pá Universitets-
plassen, Nasjonalteatret holder akademisk festfore-
stilling, jubilantene feirer gamle minner, og hver
student tar det som en hellig plikt á gá pá rangel.
Den ryde mai er forresten ogsá studentenes
og fremforalt russens dag. Det var studentene som
med Henrik Wergeland i spissen begynte á feire
den som vár nasjonaldag, og de feirer den fremdeles
grundigere enn folk flest. Studentersamfundets
medlemmer bekranser Wergelandstatuen i Stu-
denterlunden, og formannen holder en tale for dagen.
Det eneste som pleier á mangle ved denne festlige
anledning, er studentene selv. Rent bortsett fra at
der hersker en absolutt motvilje mot á «gá i tog»,
sá er de fleste «optatt» pá andre hold sá sent pá dagen.
Arrangementet av aftenens festligheter overlates
ogsá gjerne til studentene.
Nasjonaldagen er russens store dag. Da trekker
árets artianere i sin rode, livsglade uniform, motes
tidlig om morgenen for á begynne feiringen av dagen
og drar senere under ubeherskede og dyriske brol i
tog gjennem byen med faner hvor de pá sin egen
máte sier sin mening om de siste begivenheter. Til
slutt holder russeformannen sin mer eller mindre mor-
somme tale pá byens torv — i Oslo ved Wergeland-
statuen — til glede for russen og det talrikt fremmotte
publikum. iyde mai er for russen innledning til en
máneds fest — bare avbrutt av en sorgelig uhumo-
ristisk eksamensuke. Gár det galt til eksamen, har
man da i alle fall hatt gleden av á være russ og har
fátt en forsmak pá den side av studenterlivet som
dárlige tider og eksamenspress hindrer de fleste
i á dyrke senere.
Men selv pá disse festdager blir det for hvert
ár fler som ikke kan bekvemme sig til á trekke i
uniformen, studenterluen. Den stadig storre «de-
mokratisering» av studentene og studenterlivet har
skapt en viss motvilje mot á emancipere sig fra
det almindelige publikum. Studentene blir fler og
fler, og de sákalte «lavere samfundslag» blir for hvert
ár sterkere representert. Man foler sig ikke lenger
som nogen «pokkers kar», hoit hevet over den gemene
hob, fordi man tilfeldigvis er blitt student! Pussig
nok er det netop de studenter som ikke stu-
derer som helst optreder i duskelue. Det virker
derfor litt fremmed pá den almindelige student
nár cermoniellet ved Universitetet stadig blir mer
pompost og hoitidelig.
Det reelle grunnlag for denne demokratisering av
studenterlivet fár man et klart inntrykk av nár man
kaster et blikk pá en statistikk fra ifjor over den
sociale sammensetning av studentene. Det viser sig
at antallet bondestudenter utgjor 13,7 %, sonner
142