Árbók Landsbókasafns Íslands - 01.01.1966, Qupperneq 92
VÖLUSPÁ KONUNGSBÓKAR
92
Þórsdrápa, 7. vísa, 5.-8. vo.: Þverrir lét, nema þyrri,
Þóms barna sér, Mprnar
snœriblóð, til svíra
salþaks megin vaxa.
Þóms barna þverrir (a) lét sér megin vaxa til svíra salþaks (b), nema Mprnar snœri-
blóð (c) þyrri.
a) Þóms barna þverrir.
Þómr (hinn dimmi, dökki; hljóðskiptavenzl við þám. Sbr. þámaður: dimmur.):
jötunn (Sbr. jötnaheiti eins og Amr, lmr, Svarlr, Alsvartr.),
bgrn jötuns: jötnar (Sbr. Þóms niðjar, Þdr. 2.),
þverrir jötna: Þór.
b) svíra salþak.
svíri = hals í merk. hæð, ás (Sbr. gammleið: loft = Lojt, þf. af Lojtr, Þdr. 2.),
salr hæðar eða áss, þ. e. fjalls: himingeimur,
jmk hans: himinn.
c) Mgrnar snœriblóð.
Mgrn: tröllkona;
snœri: vaður,
blóð hans: sjór;
sjór tröllkonu: árvöxtur (Sbr. „at Gjplp, dóttir Geirrpðar, stóð þar tveim megin
árinnar, ok gerði hon árvpxtinn“, Sn.-E.).
Efni: Þór Iét sér ásmegin vaxa til himins, nema árvöxturinn þyrri.
Sbr. orð Þórs við ána Vimur (Sn.-E.):
Veiztu, ef þú vex,
at þá vex mér ásmegin
j afnhótt upp sem himinn?
3. atriði, 5. og 6. vísa:
GANGA HIMINTUNGLA
5. Sól varp sunnan,
sinni mána,
hendi enni hœgri
of himinjó, dýrr.
Sól þat né vissi,
hvar hón sali átti.
Stjprnur þat né vissu,
hvar þær staði óttu.
Máni þat né vissi,
hvat hann megins átti.
6. Þá gengu regin pll
á rpkstóla,
ginnheilgg goð,
ok of þat gættusk,
— nótt ok niðjum
ngfn of gófu,
morgin hétu
ok miðjan dag,
undorn ok aftan, —
órum at telja.