Orð og tunga - 01.06.2014, Blaðsíða 48

36
Orð og tunga
I (16) ser vi tydelig at resiprokpronomenet stár i intetkjonn, men det
er viktig á fremheve at Aasen ikke uttaler seg eksplisitt om konstruk-
sjonen her. Aasens mulige preferanse for intetkjennsformene gár ogsá
frem av en annen kilde fra samme tid, den mye omdiskuterte over-
settelsen av sagaen om Fridtjof den Frokne fra 1858. Det dreier seg
her om en oversettelse av en eldre islandsk tekst. Ved á parallelli-
sere oversettelsen med en tidlig tekstutgave Aasen kan ha brukt, blir
ogsá det sprákhistoriske forbildet for konstruksjonen klart. Resultatet
kan man se i (17). Teksten i a) baserer seg pá det yngre hándskriftet
(B) som inneholder en lengre tekst enn den eldre hándskriftgruppen
(A1 og A2). Den islandske teksten i hándskrift B stammer muligvis fra
1400-tallet (jf. Larsson 1901); b) representerer Aasen (1858).
(17) 1 a) gefa mún ek þér hrínginn, ef þú heitir, at lóga honum eigi,
ok senda mér, ef þú villt eigi ega, ok hérmeð skulu við játa
hvort (n.sg.) öðru (n.sg.) trú sinni (Rafn 1829:69)
b) Denne Ringen skal eg giva deg, um du lovar, at du inkje vil
lata honom fraa deg, og at du vil senda honom til meg, naar
du inkje vil hava honom; og hermed skulo mid lova kvart-
annat (n.sg.) Truskap. (Aasen 1997:111, 338)
2 a) með þessari trúlofan skipta þau (n.pl.) hríngnum (Rafn
1829:69)
b) Med denne Trulovingi skifte dei (m./f./n.pl.) Ringame sine
(Aasen 1997:111, 338)
I (17)1 viser ikke resiprokpronomenet kvartannat tilbake pá to koordi-
nerte nominalfraser, men til det deiktiske pronomenet við'vi' som her
refererer til en mann og en kvinne. I likhet med Prever afet almindeligt
Landsmaal ser vi at entallsformene holder seg, mens flertallsformene
er uboyde. Det er i disse skriftene, Prover af Landsmaalet i Norge og
Fridtjofs saga at Aasens landsmálsnormal kommer tydeligere og tyde-
ligere frem. Man kunne være fristet til á si at den er sterkt inspirert
av islandsk, noe mange ogsá kritiserte ham for, særlig etter nevnte
oversettelse, men samtidig ligger den tett opp til vestnorske dialekter
som han ansá for á ha de mest "fuldkomne" formene.
Men Aasen baserte seg ikke bare pá eldre vestnorske málfore i ar-
beidet med den nye normalen. I og med 1864-grammatikken, hvor
Aasen-normalen foreligger i ferdig form, ser vi at han velger á gi rege-
len om "gender resolution" en mindre prominent plass i Landsmaalet
enn beskrivelsen fra 1848 legger opp til. Fra á være en del av hoved-