Orð og tunga - 01.06.2014, Blaðsíða 52

40
Orð og tunga
lekter som kjenner "gender resolution" i entall her, ser ogsá ut til á
ha opprettholdt den i flertall i tallordet tvau. Tap av denne distink-
sjonen i flertall, kan ha fort til bortfallet av entallsformene, pá tross
av at morfologien tillater en distinksjon her. Dette passer ogsá godt
til sprákhistorien: flertall er vanligst og forst dokumentert, entall er
sjeldnere og dukker senere opp i kildene. En ekstern grunn til at for-
mene forsvant, kan ha vært at dansk, som stod i nær kontakt med
norsk fra 1300-tallet, mistet denne formen for "gender resolution"
tidlig (se Falk og Torp 1900:57).
I denne artikkelen har vi kun sett pá nynorsk, og utelatt bokmálet,
fordi de aktuelle formene ikke er belagt der (jf. Western 1921; Næs
1972; Faarlund et al. 1997). En mulig rest av fenomenet i moderne
bokmál kan riktignok finnes i uttrykket "á gá hvert til sitt" som van-
ligvis brukes om et ektepar som skiller lag, eller om en sammensveiset
gruppe, som et band. Et moderne internetteksempel illustrerer dette:
(20) Kutcher og Moore skilles. Gár hvert (n.sg.) til sitt etter seks
ár som ektefolk (http://www.dagbladet.no/, 17.11.2011)
I (20) dreier det seg trolig om en leksikalsk rest som ikke er en del
av det grammatiske systemet. Det blir derfor problematisk á snakke
om "gender resolution" her: Intetkjonnsformen har ogsá en synkron
fonologisk motivasjon siden det neste ordet begynner pá /t/. Disse
formene er heller ikke akseptert av alle (Hans-Olav Enger, personlig
kommunikasjon). Men uttrykket bærer noe likhet med eksempel (5)
fra Heimskringla.
5 Sluttord
I denne artikkelen har vi sett pá en spesiell type kongruensstrategi
som inntrer nár det skal vises tilbake pá referenter av forskjellig kjonn.
Bruk av intetkjonn i en slik kontekst var en innovasjon i germansk og
finnes blant annet i islandsk, norsk og tysk. Av de moderne german-
ske standardsprákene finnes regelen kun i islandsk og færoysk, mens
den i norsk og tysk kun inngár i substandardvarieteter. I denne ar-
tikkelen har vi forsokt á kaste lys over hva som skjedde pá vei til de
moderne standardsprákene nynorsk og hoytysk.
Mens intetkjonnsformene ble sett pá som folkelige og derfor ueg-
nede for et dannet tysk hoysprák, fremheves de av Ivar Aasen som
bevaringsverdige former med klar referanse til systemet i norront og