Editiones Arnamagnæanæ. Series A - 01.06.2001, Blaðsíða 41

XXXVII
Til de f0rste linjer, frem til alla mijna lijfdaga i Þórólfrs afvisning af
kongens tilbud, svarer fólgende fire strofer i Egils rímur (6. ríma, AM
610 a 4to, s. 22):
Ma ei fast kuad mennia tröda
ad mykest reidenn stinn,
villda eg fa kuad vyffed rioda,
vægd fyrer bonda minn.
[Kongen svarer:] Vilie hann gieffast til vorra nada,
og vera minn vnder mann,
þa ma lundur linna sada,
liffa ef vill suo hann.
Efftir þad gieck 01uer hnufa,
jnn fyrer randa geirr,
kinner honum kiempann liufa,
kost þann veittur ehr (!).
[Þórólfr siger:] Fyrre kiere eg kuad fleiger skeita,
ad falla j randahryd,
enn vnderlæann pdlingz heita,
allannz lýffzins týd.
I det stykke af denne tekst, hvor D afviger fra H (og K), har det nær-
mere lighed med Egils rímur i beskrivelsen af, hvordan Þórólfr dræber
den mand, som bar kongens banner (merki): Sockte hann þá velframm,
og reidde sverdid, og mætte þeim sem merkit har, kongsins, hann var
hreistemadur, Þorolfur lagde hann igiegnum kvidenn, og ut um herd-
arnar . . . (D, s. [324],12-13), jf. fremdeles 6. ríma (610 a, s. 23):
Þegninn mætte i þundarfiuke,
þeim sem merked bar,
Sa er klæddur Suidrix (!) duke,
enn sagdur hraustr var.
Þörölff lýted þessum eýrde,
þui hann reide bar,
jnn vmm briost hann oddinn keirde,
og vt vmm herdarnar.