Nordens Kalender - 01.06.1932, Síða 56

Bergeiu by
blev meget lyd. Sá het det at politiet hadde inn-
skrenket tallet til 12 trommer pr. korps av hensyn
til folkehelsen. Men ennu er der lyd nok nár et
guttekorps gár til fest.
Nasjonaldagen den 17. mai er den store mönstrings-
dag for bergensk festivitas. Folk er oppe tidligere
enn noen annen dag i áret. Klokken 7 gár det förste
folketog, «morgenprosesjonen» med sang og musikk
gjennem gatene, og siden gár offentlige og private
festligheter, taler og töis slag i slag til sent pá natt.
Her er folkeleker som ellers aldri sees. Pá fest-
plassen blir maistangen reist, en kraftig stolpe, överst
oppe behengt med skinker og pölser, trekkspill,
klær og mange gode saker som lokker. Men den
övre halvdel av stangen er innsmurt med grönsápe.
Hundrevis av barn stár omkring stangen, spent pá
om noen kan klare á klatre op og vinne seierens
skinke. — För natt er alltid stangen tom.
#
Ikke sjelden kan man höre mörke spádommer
om byens fremtid. Grunnlaget for dens storhet,
sier mange, er rykket bort. Mange ulykker har
rammet den som ikke sá lett kan overvinnes. Noen
av disse ulykkene er fryktelig synlige for alle. Gang
pá gang har byen vært hjemsökt av brandkatastrofer.
Nár ild bryter ut en stormnatt — og de er hyppige
— i trebebyggelsen ved bryggene eller i de trange
smugene, da stár med ett hele bydeler i fare. Ingen
som var i Bergen i januar 1916 vil glemme det
kjempebál som da lyste over byen. Byens centrum,
störstedelen av forretningsströket blev pá en natt
lagt i aske. Tapet kunde telles i millioner. Ennu
griner brandtomtene öde mot en mange steder.
Men verre enn slike ulykker som alle kan se,
er de umerkelige forandringer som först blir erkjent
nár de er avsluttet. Nerven i byens ökonomiske
organisme er handel og skibsfart, formidlingen av
varebyttet mellcm utlandet og et stort opland, og
administrasjon av vareförsel mellem utenlandske og
innenlandske havner. Eksportindustri har byen lite
av. Der er liten naturlig tilgang pá rástoffer til
industri, og ingen store kraftkilder. Byen er frem-
deles först og fremst havneby.
Nu blir da problemet om byen kan bevare sitt
opland. Og om skibsrederne vil fortsette á ha sitt
sæte i byen. Det er klart at selve byens eksistens
vil fremkalle en ikke ubetydelig trafikk. Hundre
tusen mennesker trenger store tilförsler. Men det
er likesá klart at hvis byen ikke skal stagnere, hvis
den skal fortsette á vokse, má der være et trafikkover-
skudd, og der má være eller skapes muligheter for
ökning av trafikken. Skeptikere mener at de nye
tekniske hjelpemidler vil decentralisere trafikk og
omsetning, at byene har spilt ut sin rolle som trafikk-
monopolister. Men optimistene peker pá andre
momenter som i de siste ár har gjort sig merkbart
gjeldende. Liberalismens frihet i handelen er det
for tiden lite, igjen av. Rasjonalisering, kontroll og
samling er igjen blitt tidens lösen. Vi har fátt
centraler for omsetning av flesk og kjött, av egg og
ost, og först og fremst av sild. Vi har fátt de store
meierisammenslutningene, og vi har fátt eller er
i ferd med á fá store nyanlegg som stár i jordbrukets
og fiskets tjeneste, slaktehus, fryserier. Og skibs-
fartens rasjonalisering krever konsentrasjon av tra-
fikken. Byene blir de naturlige knutepunkter.
Her viser det sig igjen at Bergen har hatt en chanse
og brukt den. Flere av de nye centralene pá Vest-
landet har valgt Bergen som sitt sæte fordi det var
den störste byen med de höiest utviklede for-
bindelser innover og utover. Som midtpunkt for
reiselivet vestpá er byen selvskreven. Den er i
sig selv et syn verd. Den er dessuten utgangspunktet
for den eneste jernbanen mellem Vestland og Öst-
land, og en hovedstasjon pá den hurtigste rute
mellem England og Östeuropa, Newcastle—Bergen—
Oslo—Stockholm. Og nár landveien kanskje til
næste ár blir ápnet som skal knytte Bergen til
landets veinett, da vil med ett slag reisetrafikken ta
sig voldsomt op. Den árhundrelange isolering fra
distriktene i öst vil være brutt.
Ingen kan se inn i fremtiden. Ingen kan vite
hvordan Bergens skjebne blir. Men byens borgere
har gjennem árene vært flinke til á fölge med i
de forandringer som nye forhold har nödvendiggjort,
og utnytte de nye muligheter som har budt sig.
De dyktige forretningsmenn og redere som lever i
byen idag, vil sikkert ikke gjöre skam pá sine fedre.
56