Nordens Kalender - 01.06.1932, Síða 96

Norgeé eidöte kivutkuitur
symbolene i enden av korsarmene, men majestetisk
stáende pá fotstykket og ikke lidende eller hengende.1
Det er den gammel-kristelige kirkes seirrike opfatning
av forlöseren som triumfator, som her har funnet
sin form og den holder sig lenge i Norge. Vi har
bevaret en rekke av slike krusifikser med den kro-
nede, men alltid nakne Kristus med lenderduk2 i
eller fra kirker og klostre, fra klosterkirken pá Giske
og fra en mengde landskirker, Brandbu, Tanum,
Kvikne etc.
Ennu i krusifiksene fra Mosviken og Balke kirke,
i museene i Trondheim og Oslo fra midten av 1200-
tallet, er stillingen den samme med utstrakte armer,
selv om kongekronen er blitt byttet med tornekronen
og den döende forlösers uttrykk blir mere og mere
betont. Ganske særegent gripende i det skjönne
krusifiks fra Mosviken, som har en nesten Leonardesk
harmoni. Og nesten ennu höiere som tragisk ut-
trykksform, Mantegna-artet strengt, má man sette
krusifikset i Hedals kirke.
Den gamla tradisjon om forlöserens kongeverdig-
het fortsetter, hver pá sin vis i de avbildede ansikter
av krusifiksene, fra en landskirke i Telemark med
enkel antikk majestet, og krusifikset fra Enebak med
dets Donatello-agtige plastiske skarphet.
Alt dette ligger för midten av 1200 árene. Tenk
pá tidsavstanden, hundre ár för Giotto og to hundre
ár för Donatello! Og selv sammenlignet med den
tidlige og höit utviklede franske kunst i Provence
og i Chartres vil jeg stille denne norske kunst frem
til sammenligning.
1 In hcic cruce stans immotus in dolore heter det i Bern-
hard av Clairvaux’s hymne —■ »Pá dette kors stár han uföl-
som i smertei).
2 Den syriske form med den korsfestede i lang kittel fikk
aldri rot i Norge.
En annen stor side av den norske middelalders
billedskapende evne er den maleriske. Beviselig har
der allerede i romansk og gotisk tid vært malt pá
kirkemurene, ornamentalt og figurlig. Rester av
dette kommer nu frem gjennem restaurering. Men
det er ennu ikke nok til kunsthistorisk á bygge pá.
Den norske malerkunst begynner med antemensalene,
alterbords-prydelsene, fra Hákon Hákonsöns tid og
fremover tií 1400-tallet. Jeg henviser for denne
dels vedkommende til dr. Harry Fetts epokegjörende
verk om «Norges gamle malerkunst», fordi plassen
forbyr mig videre utvikling om emnet. Men bare
gjennem de par pröver som illustrasjonsstoffet gir,
blir det jo innlysende, hvilken höi kunstnerisk potens
norsk maleri hadde pá den tid, i 1200-tallets slutt.
Komposisjonelt og fortellende, men dessuten kolo-
ristisk. Det er uten sammenligning den beste ma-
lerkunst fra tidlig middelalder som er bevart i
Europa. Levende og anskuelig, full av patos og
uttrykk, dessuten strálende i sin koloristiske prakt,
enkelte av billedene er ogsá dristige i sin nyskapende
komposisjon. Som «Korsnedtagelsen» pá Nes-ante-
mensalet med de to stiger.
Med denne henvisning til den middelalderlige
malerkunst, som jeg desværre ikke kan avbilde til-
strekkelig og som naturlig forbinder sig med folke-
kunsten, slutter jeg denne oversikt over «Norges
eldste kunstkultur». Den utvikler sig videre under
sterk fremmed pávirkning i renessanse og barokk som
kirkekunst og portrettmaling. Men det ornament-
skapende og koloristiske talent lever videre i bonde-
kunsten og redder det nasjonale element i vár kunst
fremover til det 19. árhundredes nivellerende inn-
flytelse.
96