Úrval - 01.08.1970, Qupperneq 38
Tom hafði fundið barnið í mér,
barnið, sem við liöfðum upjjgötvað mni
í skóginum í dag — liið innra
með mér....
Hvenær eígum við að fara
í gönguferð?
g er nú ekki lengur
hlutlaus áhorfandi. í
dag lærði ég að vera
virkur þátttakandi. Ég
lærði að taka virkan
þátt í barnæsku sonar
míns. Sonar míns —• og litlu stúlk-
unnar hið innra með mér, sem ég
hafði ekki hugsað til í mörg ár. Ég
blés burt köngulóarvefinn, sem
safnazt hafði saman í hugskoti
mínu og glaðvaknaði allt í einu.
Það var dásamlegt, en ég spyr sjálfa
mig að því, hve oft þau reyndu að
ná sambandi við mig án þess ég
skildi það, eða veitti því eftirtekt.
Eftir morgunverðinn í dag sat
Tom litli, sem er sex ára, með hönd
undir kinn og teiknaði hringa á
borðdúkinn með litlu, rauðu fingr-
unum sínum. Hann var mjög hugs-
andi á svipinn, en einhver spurn í
svipnum.
„Þetta var góður matur, mamma,"
sagði hann. Hér þagnaði hann lík-
lega til að safna hugrekki til að
segja eitthvað meira. Svo kom það
loksins:
„Getum við ekki farið í göngu-
ferð í dag, mamma?“
„Þessari gönguferð" hafði ég lof-
að honum í. . . . Já, í hve margar
vikur hafði ég lofað henni? Tvær?
. . . Þrjár?... .
„Nei, ekki í dag,“ var ég rétt bú-
in að segja, þegar mér varð litið á
hauga af óhreinum diskum á eld-
húsbekknum og ég hugsaði um öll
óhreinu sængurfötin og nærfötin,
sem biðu þess að vera stungið inn
í þvottavélina. En þá veitti ég því
athygli að munnvikin á Tom voru
farin að síga niður, og það var eins
og allur litli líkaminn hans félli
saman eins og hann vildi segja: „Ég
veit vel hverju þú ætlar að svara.“
Og allt í einu þóttu mér húsmóður-
skyldur mínar ekki vera nærri því
eins mikilvægar og fyrir stundu, og
því síður eins mikilvægar og lof-
orðið, sem ég hafði svo oft gefið
Tom, en aldrei staðið við.
„Nei, ekki alveg strax.“ í raun-
36
— Heimili og skóli —