Ný félagsrit - 01.01.1853, Page 76
76
UM GODORD.
þab er j)ó ei síbur merkilegt, ab |>ab var eun trú í forn-
öld, ab menn eptir dauban í Valhöll lifbu á ]>essum
Jiremur frumefnum alls lífs, ]>ví ])eir sögbu, „andhrímnir
lætr í eldhrímni sæhrímni soöinn“ — svo andleg var
sú fæöa, eintómur skáldamjöbur og lífsdrykkur, ei jarbneskt
flesk og öl, sem sumir halda. Obinn sjálfur fbkk allt
mannvit og speki, skáldskap og fróbleik, meb því ab
drekka úr þessum frumlindum meb miklum háska, og er
frá því sagt mjgb. ymsu móti, sem von er um slíkan
atburb, en fegurst í Hávamálum. Hann hekk á hinum
vínbblásna alheimsvibi (Yggdrasli) „nætur allar níu, geiri
undabr og gefinn sjálfum ser“, og nam þar upp rúnir,
unz hann fMl nibur í hin dýpstu undirdjúp („Surts sökk-
dali“ kallar Eyvindr skáldaspillir þau) eba Hvergemli,
uppsprettu lífs og dauba, en þar gat hann „drykk hins
dýra mjabar, ausinn óbhræri“. Aptur komst hann þaban
— „komst Ubr úr brunni“, sagbi Kormakr — og liann
einn veitti síban öllum mönnum, þeim er vit og fróbleik
áttu; en hitt var allt í árdaga abur enn nokkrir menn
voru til, „fyrir þjóbarök.“ Er þetta allt mjög merkilegt og
verbt þess, ab betur væri sagt frá því, en oss verbur nú
ab vera nóg ab hafa abeins bendt á djúpsæi þá og
hugargöfgi, sem í fornri trú er fólgin. ]>egar fornmenn
nefndu skáldskap Obins drykk, þá var þeim ])ab rett sem
vib nú nefnum gubs anda, og þó sumir kunni ab efast um
þetta og halda ver fegrum mál þeirra um of, þá þurfum
vbr ei annab-enn ab benda þeim á fornkvæbin sjálf, er
eptir þá liggja; þar má finna þessa skobun næstum í
hverri vísu, og eru þeir lastvérbir, sem logib hafa
óhróbri upp á þessa rnenn, en ei hinir, sem reyna ab
sýna, ab þab, sem þeir hafi sagt, se annab enn orbaglamur
tómt. Hvaban allt sfe komib í fyrstu getur enginn sagt,