Ný félagsrit - 01.01.1853, Qupperneq 152
152
LlJl GODORD.
örlög Starkaöar gamla, og sömu hugmyndinni bregöur
fyrir þar sem sagt er um suma fornkonúnga, t. a. m.
Heiörek vitra og jafnvel Olaf Svíakonúng, af) þeir hafi
haft tölf spekínga til aö dæma um mál manna; þaö
er aðeins hinn eldgamli réttur konúnganna til aö setja
túlf manna dúm, sem hér kemur fram í þessari mynd, og
kunna þú fornkonúngar líka vel aö hafa haft sér túlf
ráögjafa, er þeir þá optast nefndu í dúminn. Er þaö
því og mjög líklegt, aö goöorösmenn hafi líka haft hinn
sama rétt til þess, hvenær sem vera skyldi og utan lög-
þfngis, aö nefna túlf menn í dúm um þau mál, er hlutaö-
eigendur vildu aö svo væri fariö meÖ, og mætti, ef til
vill, segja aö goöakviöurinn væri leifar af þessum
dúmum, en þú held eg þaÖ varla; hitt er aptur víst, aö
hinir elztu tylftardúmar hafa valdiö því, aö hálf tylft,
er fornmenn kölluöu s v e i t, var síÖan æ álitin núg til
aö véfengja jafnvel 36 manna dúm.
Af þessu, sem nú hefir veriö taliö, er þaö auösætt,
hvemig á því stúö, aö goöorösmenn höföu rétt til aö setja
dúmendur, en lieldur ei meir; þeir áttu aö 1 á t a dæma
mál, en ei dæma sjálfir. Fyrir þeim, sem í dúm voru
nefndir, fluttu nú sækjendur og verjendur mál sitt, eptir
aÖ þeir höföu ruöt dúminn einsog þeim líkaöi, annaö-
hvort meö vitnaleiösu eöa meö kviÖburöum, ef hún ei
fékkst, og er þaö mjög rángt, sem nýjari tíma lögfræöíngar
hafa gjört, aÖ gera svo mikiö úr kviöburöinum og telja
hann sem merkilegan og einkennilegan mun á íslenzkum
og norskum lögum, en líkan enskum lögum. Hafa þeir
meö þessu múti komiÖ til leiöar miklum ruglíngi og
misskilníngi, því kviÖburöurinn er í raun og veru ekkert
annab enn einskonar vitnaleiösla, sem ekkert kemur dúm-
nefnunni viö og því mjög úmerkilegur í þessu tilliti. Hin