Orð og tunga - 01.06.2014, Side 50

38
Orð og tungn
I senere nynorsk grammatikografi forblir "gender resolution" i in-
tetkjonn fotnotestoff, for siden á fjernes helt. I Marius Hægstads Norsk
maallæra eller grammatik i landsmnalet fra 1879 trekkes det opp et skille
mellom resiprokpronomenene kvarannan og kvartannat, hvor forst-
nevnte form brukes ved samme kjonn, sistnevnte ved ulikt kjonn (jf.
Hægstad 1879:22): "dei gjekk ofte til kvarannan (tvo Menner), dei var for-
litet kjende med kvartannat (Mann og Kvinna)", men vel og merke skjer
dette i en anmerkning, i likhet med Aasen (1864). I Leiv Heggstads
nynorskgrammatikker fra 1914 og 1931 karakteriseres intetkjonnsfor-
mene som avleggs: "I gamaldags mál brukar dei inkjekynsformi um
parfolk: dei tala om kvartanna (no vanleg kvarandre)" (Heggstad 1914
og 1931:116). En parallellisering av Aasens forste skuespill Ervingen
fra 1855 og en modernisert utgave fra 1949 oppsummerer utviklingen
i nynorsk godt:
(19) 1 a) Soleids kann me stevjast og kivast ofta, naar me er tvau
(n.pl.) eine [...] (Aasen 1997:11, 54)
b) Sáleis kan me stevjast og kivast ofte, nár me er to (m./f./n.pl.)
eine [...] (Aasen 1949:40)
2 a) Her standa no desse tvo stridande Partarne so meinlause
midt imot kvar-annan, og ingen av dei veit, at dan eine skal
jaga dan andre ut. Faa dei no vita aldri so litet, so verda dei
rædde kvartannat (n.sg.), og so faa me inkje meir Moro.
(Aasen 1997:11, 55)
b) Her stár ná desse to stridande partane sá meinlause midt
imot einannan, og ingen av dei væit at den eine skal jaga
den andre ut. Fár dei no vita aldri sá lite, sá vert dei redde
einannan (recp.), og sá fár me ikkje meir moro. (Aasen
1949:41)
Mens intetkjonnsformene i originalutgavæn, som ser ut til á ha vært
mest fremtredende i vestnorske dialekter (se under) opprinnelig var
en del av Aasens normalformer, lempes det pá reglene utover pá
1800-tallet, noe som blir synlig allerede i Aasens senere arbeider. I
den moderne utgaven av Ervingen fra 1949 er intetkjonnsformene
báde i flertall og entall erstattet med uboyde former. I innledningen til
denne utgaven skriver Per Thorsen at teksten er "haldi sá nær Aasens
som det er hove til - med bruk av nokre tillatne sideformer". Alt i alt
mener vi á kunne sette opp folgende utvikling i nynorsk: regel (Aasen
1848; 1853) > dialektalt avvik fra normen (Aasen 1864 og Hægstad
1879) > begrenset til konservative dialekter (Heggstad 1914; 1931).