Orð og tunga - 01.06.2014, Side 51

Birkenes og Fleischer: Intetkjenn med referanse til personer
39
Den viktigste nynorskgrammatikken fra 1900-tallet, Beito (1970:247),
pápeker at former med "gender resolution" i intetkjonn kun horer
hjemme i eldre mál, i overenstemmelse med Heggstad (1931). En
gjennomgang av materialet i Norsk Ordbok (oppslagsord: annan, ein,
einkvan, kvarannan) viser at intetkjonnsformer i denne bruken primært
har vært á finne i Hordaland, Sogn, pá Sunnmore og Nordmore og i
Trondelag. I Norsk Ordboks seddelarkiv pá kortet for Verdal finner vi
folgende bemerkning om pronomenet kvarannen:
kvartanna blir brukt og er visst liksá rett Verdalsmál som
kveranner. Dette siste blir mest alltid brukt no. Eg trur det
forste hoyrer til ei litt eldre tid, det er ikkje sjeldan á hoyra
det no heller. Og det er visst rett at det má vera om kar og
kvinne. (Setelarkivet - Norsk Ordbok: 289 Verdal, under-
streking i original)
Et utvalg dialektgrammatikker fra de aktuelle omrádene i Sor-Norge
stotter dette utsagnet. Soreide (1930:60) sier om Nordfjordmálet at re-
siprokpronomenet normalt er uboyd, men at „ei inkjekynsform hoy-
rer ein endá". Jenstad (1985:175) sier om tallordet to i Sunndalsmálet
pá indre Nordmore at "[i] dette ordet finst det no sá á seie ikkje att
restar av gammal kjonnsboying [...]". Vár hypotese er at formene for-
svant fra standardspráket fordi de var doende i dialektene allerede pá
Aasens tid, og dette synes ikke usannsynlig i lys av disse arbeidene.
En ting er at formene forsvant fra standardspráket fordi de ikke
lenger var levende i dialektene, en annen er sporsmálet om hvor-
for formene forsvant fra dialektene i utgangspunktet. Dette er ikke
tema for denne artikkelen, men noen fá tanker rundt dette er pá sin
plass. Vi mener det er báde interne og eksterne grunner til at denne
formen for "gender resolution" ikke har overlevd i norsk: En intern
grunn kan være, som Beito (1970:247) fremhever, at skillet mellom
resiprokpronomener som viser til to personer og slike som viser til
flere, aldri har vært strengt gjennomfort i praksis, og má ha vært sett
pá som uviktig (se ogsá Knudsen 1949:49-52). Resiprokpronomenet
kvarannan utviklet seg fra á være et syntagme til á bli ett ord i en uni-
verberingsprosess; det siste stadiet i grammatikaliseringen av resi-
prokpronomenet var at genus- og numeruskongruensen fra tidligere
spráktrinn forsvant.
Denne forklaringen gjelder naturligvis ikke for de tilfellene hvor
entallsformene fremdeles kongruerer i kjonn, som i de ubestemte
pronomenene kvar og ein. Her blir forklaringen mer tentativ: Alle dia-