Orð og tunga - 01.06.2014, Síða 53

Birkenes og Fleischer: Intetkjonn med referanse til personer
41
i islandsk, og underforstátt, i motsetning til dansk. Situasjonen i tyske
og norske dialekter var derimot stikk motsatt det grammatikerne on-
sket: Pá bakgrunn av eldre og nyere tyske dialektstudier er det god
grunn til á anta at intetkjonnsformene var svært vanlige i tyske dialek-
ter frem til 1800-tallet. I norsk tyder samtidig mye pá at formene kun
fantes i eldre mál allerede da Ivar Aasen samlet sprákmaterialet til sitt
Landsmaal: Dette viser seg ikke bare i hans egne arbeider (jf. Pmver af
Landsmaalet i Norge), men gjenspeiler seg ogsá i senere nynorskgram-
matikker og dialektgrammatikker hvor formene karakteriseres som
arkaiske og ikke lenger er pákrevd. Resultatet er altsá i begge sprák
det samme: I motsetning til islandsk hvor disse formene er grammati-
kaliserte, er de forsvunnet ut av tysk og norsk standardsprák.
Ett paradoks er det verdt á dvele litt ved: Selv om intetkjonnsfor-
mene má kunne sees pá som relativt marginale i en norsk sammen-
heng, er det ikke vanskelig á finne referanse til dem i grammatikkene.
I hoytyske grammatikker er derimot henvisninger til dialektformer
svært uvanlig. Dette er tilfellet fordi grammatikkene springer ut av
to hoyst forskjellige normeringstradisjoner: I det spráklig sett svært
heterogene tyske sprákomrádet gikk bestrebelsene fra 1600-tallet ut
pá á skape et enhetlig, samlende hoysprák, pá tross av dialektene, og
med utgangspunkt i et rasjonalistisk sprákideal (for eksempel gjen-
nom eksklusjon av dobbelt negasjon, perifrastiske former, constructio
ad sensum osv.), mens nynorskens oppgave var á gjenreise et norsk
sprák pá bakgrunn av likhetstrekk nettopp i dialektene. Det er selv-
sagt en klar sosial dimensjon her: Mens tysk normering hadde et klart
elitepreg hvor det ikke var vanskelig á ta avstand fra bestemte former
i dagligtalen, mátte talsmennene for landsmálet spille pá bondestan-
dens sprák. Nár de fleste dialektene ikke lenger opprettholdt kjonns-
boyning i flertall og i bestemte entallsformer, var det vanskelig á fá
gjennomslag for den gamle intetkjonnsregelen.
Bibliografi
Adelung, Johann Christoph. 1796. Grammatisch-kritisclies Wörterbuch der
Hochdeutschen Mundart, mit bestdndiger Vergleichung der iibrigen Mundar-
ten, besonders aber der Oberdeutschen. Zweyte vermehrte und verbesserte
Ausgabe. Zweyter Theil, von F-L. Leipzig: Hártel.
Aichinger, Carl Friedrich. 1754. Versuch einer teutschen Sprachlehre. Wienn:
Johann Paul Kraus. [Nachdruck Hildesheim/New York 1972: Georg
Olms.]