Nordens Kalender - 01.06.1932, Síða 51

Bergenó by
i de fleste andre byene. Arbeidsfolk og tjenere
flyttet inn i store skarer og fikk noe á gjöre ved de
nye fabrikkene, pá sjöbodene, pakkhusene og salte-
riene og pá skibene. Omsetningen ökte dels som fölge
av ökende folketall, dels större tilgang pá kapital
og dels de friere omsetningsformer. Da hánd-
verkerlaugene blev oplöst, kunde hver innflytter
fritt drive sitt yrke i byen som snekker, skredder,
skomaker og alt annet. Og da frihandelen blev
gjennemfört, kunde innflytteren etablere sig som
handelsmann uten læretid, uten á löse kostbart
borgerbrev.
Den ökede befolkning trengte flere folkeskoler
enn för. Samtidig blev kravet reist om lengere
og bedre undervisning av godt utdannede lærere.
Og sá rykket bondeguttene gjennem seminariene
inn som lærere ved folkeskolene i Bergen. — De
kommunale arbeider og institusjoner krevde tilgang
pá folk, og vi fikk innflyttere i politikorps og brand-
korps, mens «byens bam» for störstedelen forbe-
holdt sig — ubevisst kan vi kanskje tro — de höiere
stillingene. Senere har den sterke demokratiske
bevegelse virket til á jevne ut videre motsetningen
mellem by og land, mellem de gamle bergensere og
innflytterne.
Men motsetningen er langt fra bortryddet ennu.
Som reaksjon mot innflytternes virksomhet, og som
vern mot utglatting av det særpreget bergenske,
har man reist sterk motstand og prövd á stenge
smitten ute. Typisk er Bergens stilling i mál-
striden. Ingen by i landet er mer fanatisk riksmálsk
enn Bergen. Motstanden mot alt som smaker av
landsmál, selv om det bare er en ny riksmáls-
rettskrivning eller en ny salmebok med denne rett-
skrivning og med landsmálssalmer i blandt, mot-
standen mot alt slikt er blindt instinktiv og hjertelig
uforstáelig for dem som ikke kjenner borgernes
temperament og byens stilling. Hele Vestlandet er
avgjort málvennlig. Selv i skolekretser som ikke
ligger y2 mil fra byen, er landsmál hovedmálet i
undervisningen. Mange av de brave Bergens
borgere frykter for at byen skal bli slukt av landet,
at den skal tape sitt særpreg, at den ikke mer skal
bli den gode, gamle by. De merker ikke at den alle-
rede for lenge siden har ophört á være det. — Og
Den nationale scene. Fot. Mittet & Co.
sá möter de alt nytt med en stahet som varer til
ryggen knekker. Med en imponerende, ja næsten
skremmende begeistring, samler de sig til protest
mot et ventet forslag om á forandre skrivemáten
av byens navn fra Bergen til det gammel-islandske
(og noen mener gammelnorske) Björgvin. «Bergen
skal byen hete», det er blitt et motto som over 90
pst. av byens innbyggere vil gi sin tilslutning, inn-
flyttere og gamle-borgere side om side.
Böndene har ofte sett med misnöie pá bergen-
serne, og de liker dem ikke. Efterat nordlendingene
i árhundrer har vært ille plaget av Bergens borgere,
söker de gjerne til andre byer med sin fisk. Det er
byer som er i opkomst og derfor kan gi bedre vilkár
enn konservative handelshus i Bergen, og det er
byer som med vár tids tekniske hjelpemidler ligger
bekvemmere til for handelen. Men hvad nu ár-
sakene kan være, har Bergens handel pá Nordnorge
gátt tilbake, iallfall forholdsvis. —- Ogsá folk i byens
nærmere opland har hatt en tendens til á söke
andre markeder enn Bergen. Mange steder fordrer
böndene at forretningskorrespondansen skal föres pá
landsmál, og hvis grossisten i Bergen nekter det,
taper han bestillingen. Mange bergenske forret-
ningsmenn má derfor nu före landsmálskorrespon-
danse. Praktisk talt alle dampskibsselskaper som
trafikkerer fjordene omkring byen og har sitt sæte
i Bergen, blir administrert i samme málform.
Jernbanestasjonene i Bergens distrikt — byens
ikke undtatt — og vognene som brukes i distriktet
har alle opslag pá landsmál. Kunder og trafikkanter
51