Úrval - 01.09.1972, Qupperneq 133
BLINDUR STENZT STORMINN
131
Harold gripur bolta.
nýju, sem átti nú að kveða upp úrskurð
sinn.
Hann skoðaði mig i langan tima og
blikkaði ljósinu hvað eftir annað fyrir
framan vinstra auga mitt. Ég gat
heyrt smellina, þegar hann kveikti og
slökkti. Svo heyrði ég, að stóll var
hreyfður til. Og á næsta augnabliki
hafði hann setzt við hlið mér.
,,Harold,”hóf hann máls, ,,það sem
ég verð að segja þér núna, kemur þér
til að gráta”.
„Stórir strákar grenja ekki,”svaraði
ég-
,,Þú færð aldrei sjónina aftur,
Harold,” sagði hann bliðlega.
,,Þú verður algerlega blindur það
sem eftir er af ævi þinni.
Skilurðu það?”
„Auðvitað geri ég það,” sagði rödd,
sem ég hafði aldrei heyrt áður. Og
skyndilega fór ég að gráta.
Það sagði enginn orð við kvöld-
verðarborðið heima i þetta skipti. Það
var I rauninni ekkert um þetta að
segja. Við sátum þarna öll gagntekin
af eigin persónulegri sorg.
Þið segið ef til vill, að það sé
ógerlegt fyrir 9 ára barn að vera
fullorðið. En ég varð samt fullorðinn
maður þessa riótt. Ég fór strax í rúmið
eftir kvöldmat. En svo lá ég andvaka i
nokkrar klukkustundir og velti fyrir
mér kostum og göllum við það að vera
háður öðrum i lífinu eða að vera
óháður og sjá!fstæður.„Það væri ósköp
indælt, ef allir væru alltaf að hamast
við að gera allt mögulegt fyrir mann,”
hugsaði ég. „Fólk mundi vorkenna
mér, og það yrði tekið mikið eftir mér
og annazt vel um mig.”
„Ég vil reyna að berjast ”
Það var orðið áliðið nóttu, þegar ég
ákvað loksins, að ég vildi verða
sjálfstæður og öðrum óháður . Ég vil
ekki, að allir vorkenni mér bara vegna
þess, að ég get ekki séð. Ég vil byrja á
nýjan leik, eins og ekkert hafi gerzt.Ég