Nordens Kalender - 01.06.1930, Blaðsíða 17

Nordens Kalender - 01.06.1930, Blaðsíða 17
OLAV DEN HELLIGE forfatters verk: meget av det overleverte tör stamme netop fra disse folk, være »egte» tradition. Sagaens skildring av Olav Haraldsson gir indtryk av en mand som mere end de tidligere norske kon- ger vil være virkelig riksstyrer, han har ikke nok med at staa som den förste i kredsen av hövdinger. Han tar ikke videre hensyn til Erling Skjalgsson, ikke engang klokskapshensyn: »Merkes maa drot- tinssvikeren!» — Sigvat Tordsson sier i en av sine viser, at den som lar sig kjöpe til at svike sin herre, kan være viss paa at komme i helvede; »det fortjener han ogsaa!» Ordene er sikkert uttryk for kong Olavs egen tankegang. Han har fölt sig som fyrsten av Guds naade, i motstanden mot ham er der ondskap og synd. Snorre taler meget om hans retfærdighet, men lar os ogsaa se at den kunde bli til selvretfærdighet. Kongen gaar paa i fölelsen av sin ret, og det egger de folk som har sittet med magten. Der fortælles om drap som blir övet av kong Olav eller av hans mænd, hövdingerne faar noget at hevne. Det er ellers trolig nok at de var uvelvillig stemt paa for- haand, de stod under presset av det vordende, deres konge var en brysom mand. Men der har været noget ved ham som længe holdt dem tilbake, sagaen antyder det ved mere end én leilighet. Hans tale om retten han hadde til lan- det, og om Gud som var hans beskytter, kan ha virket — men bare i forbindelse med indtrykket av hans personlighet. Han har optraadt med en sikker- het, som klædte hans tale, stod inde for den. Der for- tælles om et möte mellem ham og Erling Skjalgsson; de er uvenner, og Erling den langt sterkere; men hövdingen böier sig for den vaabenlöse konge, idet de mötes. — Sigvat Tordsson har tat vare paa et utsagn av Erling Skjalgsson, et som faldt da det virkelig kom til kamp mellem ham og kong Olav: »Bryst mot bryst skal örner rives.» For Erling er der stolthet over kampen mot en mand som kongen. Ett aar efter slaget paa Stiklestad blir Olav Ha- raldssons kiste baaret ind i Klemenskirken i Nidaros, op til höialteret, den faldne er helgen. I middel- alderen hændte det, ved mindre mænd end ham, at ulykke og helgenglorie sökte hverandre. Denne gang var der mangt som skjöv paa: skuffelsen over det nye styre; uaaret som kom, og skapte mismod i landet; mindet om en mand, som nok hadde været hatet, men ogsaa var elsket av mange, og ringeagtet av ingen. Man har tænkt ham igjennem paany; og nu da han ikke var farlig længer, ikke stod i veien for nogen, har man hat lettere for at se de gode sider ved ham; der var folk som paastod at uret var övet mot kongen, og det kunde der være noget i. Vi tör kanske tro paa en almen anger-stemning, ihvertfald kan vi gaa ut fra at man har prædiket anger, og at prædikenen har gjort sin virkning. I en saga om kong Olav findes en fortælling om nogen mænd som mötte ham paa en vei, og ikke kjendte ham. Han bar hvite klær, veien var vaat, og mændene som ærgret sig over vandreren — han vilde ikke tale med dem — sörget for at skaffe ham söleflekker paa klærne. Næste dag fik de bud om at komme til kongsgaarden. Men kongen sa ikke stort, han gav dem bare et raad: de burde vogte sig for at haane en mand de ikke kjendte, — det kunde være en konge. Man kan ta fortællingen billedlig: slik omtrent var den lærdom kong Olav gav nordmændene. Nu da han var död, saa de hvem de hadde »haanet», — kongen, sin rette konge. Han hadde været for ny for dem. Hans angrep paa den hedenske religions-utövelse rörte paa flere maater ved selve samfundsordningen, mange gamle baand blev klippet over, hövdingerne mistet magt- omraade, det maatte ta tid för man helt kunde forsone sig med det nye. Det seiret, det blev lov, »St. Olavs lov».— Somme av de bestemmelser kongen traf, kjender vi fra gamle landskapslover, og det er værdt at nævne et par av dem. Det skal ikke, som i hedensk tid, være tillatt at bære ut barn og la dem omkomme. Mange ord bruker ikke loven om denne sak, men de faa er nok, vi merker at et liv betyr noget mere end för, — den nye »slegternes far» vil ikke at mennesker skal ta sig saa skrankelös magt over livet, gaven fra ham, at de sætter ut barn og lar dem dö. Det kan være at mange hadde let for at fölge med i tankegangen. I et vers som sies at stamme fra hedensk tid, heter det: »La barn til mor faa komme! Hvor skal sön vel være, om ei ved fars arne?» — Vanskeligere var det sikkert for kongen at röre ved trælevæsenet; og her gik han ikke forhastet frem. 15
Blaðsíða 1
Blaðsíða 2
Blaðsíða 3
Blaðsíða 4
Blaðsíða 5
Blaðsíða 6
Blaðsíða 7
Blaðsíða 8
Blaðsíða 9
Blaðsíða 10
Blaðsíða 11
Blaðsíða 12
Blaðsíða 13
Blaðsíða 14
Blaðsíða 15
Blaðsíða 16
Blaðsíða 17
Blaðsíða 18
Blaðsíða 19
Blaðsíða 20
Blaðsíða 21
Blaðsíða 22
Blaðsíða 23
Blaðsíða 24
Blaðsíða 25
Blaðsíða 26
Blaðsíða 27
Blaðsíða 28
Blaðsíða 29
Blaðsíða 30
Blaðsíða 31
Blaðsíða 32
Blaðsíða 33
Blaðsíða 34
Blaðsíða 35
Blaðsíða 36
Blaðsíða 37
Blaðsíða 38
Blaðsíða 39
Blaðsíða 40
Blaðsíða 41
Blaðsíða 42
Blaðsíða 43
Blaðsíða 44
Blaðsíða 45
Blaðsíða 46
Blaðsíða 47
Blaðsíða 48
Blaðsíða 49
Blaðsíða 50
Blaðsíða 51
Blaðsíða 52
Blaðsíða 53
Blaðsíða 54
Blaðsíða 55
Blaðsíða 56
Blaðsíða 57
Blaðsíða 58
Blaðsíða 59
Blaðsíða 60
Blaðsíða 61
Blaðsíða 62
Blaðsíða 63
Blaðsíða 64
Blaðsíða 65
Blaðsíða 66
Blaðsíða 67
Blaðsíða 68
Blaðsíða 69
Blaðsíða 70
Blaðsíða 71
Blaðsíða 72
Blaðsíða 73
Blaðsíða 74
Blaðsíða 75
Blaðsíða 76
Blaðsíða 77
Blaðsíða 78
Blaðsíða 79
Blaðsíða 80
Blaðsíða 81
Blaðsíða 82
Blaðsíða 83
Blaðsíða 84
Blaðsíða 85
Blaðsíða 86
Blaðsíða 87
Blaðsíða 88
Blaðsíða 89
Blaðsíða 90
Blaðsíða 91
Blaðsíða 92
Blaðsíða 93
Blaðsíða 94
Blaðsíða 95
Blaðsíða 96
Blaðsíða 97
Blaðsíða 98
Blaðsíða 99
Blaðsíða 100
Blaðsíða 101
Blaðsíða 102
Blaðsíða 103
Blaðsíða 104
Blaðsíða 105
Blaðsíða 106
Blaðsíða 107
Blaðsíða 108
Blaðsíða 109
Blaðsíða 110
Blaðsíða 111
Blaðsíða 112

x

Nordens Kalender

Beinir tenglar

Ef þú vilt tengja á þennan titil, vinsamlegast notaðu þessa tengla:

Tengja á þennan titil: Nordens Kalender
https://timarit.is/publication/1685

Tengja á þetta tölublað:

Tengja á þessa síðu:

Tengja á þessa grein:

Vinsamlegast ekki tengja beint á myndir eða PDF skjöl á Tímarit.is þar sem slíkar slóðir geta breyst án fyrirvara. Notið slóðirnar hér fyrir ofan til að tengja á vefinn.