Búnaðarrit - 01.01.1890, Qupperneq 122
118
tíð er hagstæð, fæst úr vel yrktum kálgarði allt að
1 kr. af hverjum ferh. faðmi. Það er auðvitað, að mikil
garðrækt útheimtir töluverða vinnu — að öðru leyti
hefur hún engan teljandi kostnað í för með sjer. En
hvað er það, sem fæst án fyrirhyggju og fyrirhafnar?
Það má og telja mikinn kost við garðyrkjuna, að lítið
þarf að vinna að henni þann tíma, sem kvikfjárrækt og
fiskiveiðar útheimta beinlínis: slátt og vertíð. Flest
garðvinna er líka svo hæg, að nota má við hana ung-
linga og kvennfólk, ef karlmenn liafa öðrum mikilvæg-
um störfum að gegna. En hve mörg stundin, dagurinn
og jafnvel vikan fer eigi að forgörðum fyrir karlmönn-
um, einkum í sjávarsveitum, sem gæti borið mikinn á-
vöxt, væri henni varið til garðræktar. „Yinnu í jurta-
garði má líkja við sparisjóð, sem menn leggja inn í
marga þá stund, er menn hefðu annars eytt í ómennsku
og leti“.
Þegar þess er gætt, að víðast hvar er nægilega
mikið af óræktuðu arðlausu landi1, er gæti fram leitt
1) Þessu til skýringar er eptirfylgjandi dæmisaga:
Það var árið 18 . . Ástandið í N.-sveit liafði lengi verið eríitt
mjög, og nú var jmð sjerstaklega ískyggilegt. Sveitarjiyngslin voru
voðaleg. Þeir efnamenn, sem áður voru, höfðu jiegar verið rúnir
inn að skyrtunni, eða þeir voru farnir brott. Ilelmingur lirepps-
búa var fjelaus og lá við sveit, en enginn var nilögufær. Lands-
sjóður var líka búinn að loka búrinu, en par bafði lengi ljómað
fögur vonarstjarna, er leiðbeindi bændum jiegar eitthvað skorti,
t. a. m. „í bollann". Hreppsnefndin var í hinuin mestu vandræð-
um, jiví að daglega kom fjöldi fólks að beiðast bjálpar, en bana var
hvergi að fá. Hún tók jiað ráðs að kveðja menn til fundar, til að
ræða um jiessi vandræði og leitast við að ráða bót á jieim, einkum
fyrir framtíðina. Nú komu fram margar tillögur og bollalegging-
ar, er að lokum enduðu allar með kvíða og örvæntingu; enginn
gat fundið ráð, er duga mætti. Hið helzta var, að knýja enn á