Orð og tunga - 01.06.2011, Blaðsíða 27

Arne Torp: Islandsk og strilemál - antidansk?
17
frikativ > plosiv norront > islandsk
Vn>gn rigna > [rigna], regn > [regn]
Yl>Rl sigla > [sigla], segl > [segl]
3n > bn nefna > [nebna], nafn > fnabn]
31 > bl tafla > [tabla], tafl > [tabl]
ikke overgang til plosiv
(3r > vr hafrar > fha vrar]
3r > wr # hafr > fha:vYr]
yr > yr sigra > [siyra]
yr > yYT# sigr > [si:yYr]
De fleste islandske plosivovergangene fins ogsá i sorvestnorsk, over-
gangen yl > gl for ovrig ogsá pá det aller meste av norsk og svensk
omráde, ettersom [y] sá á si over alt i Skandinavia er enten vokalisert
(dansk) eller blitt plosiv.
De av disse overgangene som er spesielt karakteristiske paralleller
mellom islandsk og sorvestnorsk, er de to der resultatet er grupper
med b som forstekomponent (/3Z > bl og /3« > bn). Interessant nok finnes
disse to overgangene ikke i færoysk, som i stedet har andre utviklin-
ger (henholdsvis metatese og vokalisering; jf. tafla > [thalva], nefna >
[neuna]). Nár det gjelder "b-former" i sorvestlandsk, sá forekommer
de utvilsomt foran nasalen n, men formene varierer báde lokalt og
leksikalsk innafor hver dialekt {fin > bn, bdn, bm, mn). Overgangen fl >
bl ser derimot ut til á være helt ukjent i norsk; her er det bare vl i alle
dialekter.
Nár overgangen til plosiv ikke skjer i islandsk foran r, kan det trolig
henge sammen med at sekvensen konsonant + r fár utvikling av sá-
kalt innskuddsvokal (svarabhakti) i utlyd, noe som derimot ikke skjer
foran l og n; jf. eksemplene over. En kan da tenke seg at former som
[havrar]og [slyra] kan være om ikke analogiske, sá i alle fall skyldes
stotte fra grunnformene [ha:wr] og [si:yYr], der konsonanten stár in-
tervokalisk, og der det derfor av fonotaktiske grunner ikke kan stá en
stemt plosiv i islandsk.