Fróðskaparrit - 01.01.2004, Qupperneq 26

24 ERINDRINGENS POETIKK - EN INNFALLSVINKEL TIL CHRISTIAN MATRAS' LYRIKK
fra barndommen av: “upphavsins heimur”
(“Inngangur”), “upprunaheimur”(“Úr upp-
runaheimi”) “bygd, ið aður var”(Fólk í hug-
anum”).
“Minni” er báde det en erindrer, det vil si
erindringens innhold, men det er ogsá selve
evnen til á holde noe fast i hukommelsen,
den mentale operasjon det er á reorganisere
og bevare inntrykk og opplevelser. Dikte-
rens erindring av naturinntrykk innebæ-
rer mye mer enn memorering av minner.
Dersom inntrykkene skal kunne formidles
i diktning, má dikteren gripe fatt i viktige
trekk i opplevelsene, velge ut de viktigste
detaljene og knytte dem sammen pá en ny
máte. Denne utvelgingen har med erindring
á gjøre.
Erindringsprosessen innebæreren tilnær-
ming mellom det som var den gang og det
som er ná, mellom dikteren og det han dik-
teren om. Det dreier seg om tilegnelse og
inderliggjørelse. Den sveitsiske litteratur-
forskeren Emil Staiger belyser lyrikk ut fra
begrepet “Erinnerung” i Grundbegriffe der
Poetik (1946) og beskriver hvordan avstan-
den mellom det fortidige og det nátidige, og
ogsá det fremtidige, kan flyte sammen i er-
indringen. Det fortidige blir nærværende i
nátiden og sterkere enn nátidige hendelser.
Det kaller Staiger at dikteren “erinnert”,
gjør det til noe indre, inderliggjør (Staiger,
1946/1956:62).
Inderliggjørelsen tolkes av Staiger som
en sammenvevning, “das lyrische Ineinan-
der” som kan nærme seg mystikk. Skillet
mellom subjekt og objekt, mellom det opp-
levende “jeg” og det opplevde “det”, opp-
heves. “Jeg” i naturen og naturen i “meg”
innebærer at dikteren erindrer, inderliggjør
naturen, og naturen gár inn i, blir en del
av eller internaliseres i dikteren (Staiger,
1956:63).
En slik sammenveving mellom det for-
tidige og det nátidige skjer i Matras’ dikt.
Barndomsinntrykkene er blitt internalisert
og inderliggjort, men fortolkes pá nytt i
nedskrivingsøyeblikket i ettertid: “birtist
aftur ljós um gingnar gøtur” (“Minnismyn-
dir”), “so vellur tað umsíðir sum sevja upp
í strá” (“Vit gera bestan fongin”). Det dreier
det seg ikke om nostalgiske tilbakeblikk pá
bamdommens tapte paradis, men om den
voksne dikterens nátidsgjenopplevelse og
om en ny erkjennelse, med rot i barndoms-
opplevelse av natur og bygdeliv.
Ved siden av “unge øyne” og “minne”
er “útgerð” et nøkkelord i det lille innled-
ningsdiktet pá syv ord. Dikteren har fátt en
utrustning, spesielle evner som han skal ta i
bruk og være skapende ved hjelp av. Et par
andre nyanser av ordet “utgerð” kan ogsá
spille med: de forberedelsene en gjør lil
utferd, og det en har med seg for á klare
seg underveis. Betydningen av unge øyne
og minne blir understreket ved at de báde er
utrustning som evner, og har sammenheng
med tiden før og under diktning som forbe-
redelse og drivkrefter.
I dette diktet er det liten avstand mellom
dikter og dikt. Her nevnes ikke noe “jeg”,
men bruk av bestemt form i “minnið” og
“yrkjarans” sammen med preteritumsfor-
men “vóru” gir inntrykk av at diktets utsagn
gjelder spesifikt for han som skriver, og han
skriver dette i retrospektivt perspektiv: det
var slik, dvs. for ham.
Dette konsentrerte diktet rommer mo-
menter av en poetikk. Det viser hva dikte-