Fróðskaparrit - 01.01.2004, Qupperneq 27

SKALDSKAPARFRØÐI MINNISINS - EITT SJÓNARHORN AV LÝRIKKI CHRISTIANS MATRAS 25
ren anser som grunnlag og bærekraft for sin
egen diktning.
Kalt til á dikte
I første del av forfatterskapet fra midten av
1920-árene til midten av 1930-árene kom-
mer kallsopplevelsen tydelig til uttrykk som
et hovedmoment i de metapoetiske diktene.
Diktene viser et romantisk kunstsyn i den
forstand at dikteren er utvalgt av en opp-
dragsgiver utenfor ham selv og er kalt. Dik-
teren oppfatter naturen som bundet i ordløs
nød, og han ser sin oppgave som befrier.
Det er en besjelet natur som kaller ham til á
dikte. 1 diktet “Náttúran” synger og ber na-
turen dikteren om á være dens tolk: “ti fekk
eg aldri frið, tu elti meg og baðst í úrtíð meg
at loysa teg”. I “Eitt kensl” og i “Hagin”
beskrives tilsvarende erfaring. Kallet til á
tolke naturen “seyg salarmegi”, og sjelen er
nær ved á briste “tí eg onki fekk sagt frá”.
Kallet til á være talsmann og befrier lyder
ikke bare fra naturen, men ogsá fra mors-
málet. Diktningen skal bidra til á frigjøre
og utvikle morsmálet. Diktet “Moðurmá-
lið” viser at grunnlaget er á finne i kvad og
fortelling, i ordtak, stedsnavn og folkets ta-
lemál. Det er “sprákets ánd” som ber dikte-
ren om befrielse i diktet “Moðurmálið: “nu
andi tin teg loysa úr fjøtrum bað”.
Til dikterens utrustning hører ikke bare
unge øyne og minne, men ogsá sprák-
lig formuleringsevne. Det á være dikter,
“skald”, er for Christian Matras sammen-
satt av emosjonell intensitet, kall og evnen
til á formidle et innhold med de rette ordene
(jf. Skarðhamar, 2002:16). Tidlig i lorfatter-
skapet er formidleransvaret forbundet med
følelsen av nærmest á bli forfulgt av kallet
og frustrasjon over á ikke kunne finne det
rette ordet.
Kallsopplevelse og emosjonell intensitet
er sterkt til stede i første del av forfatterska-
pet. I siste del, spesielt i den siste diktsam-
lingen fra 1978, handler det ikke onr kall.
Da er vekten forskjøvet fra de oppgavene
som lá foran den unge dikteren, det han
skal yte, til det den gamle dikteren har er-
fart om sine forutsetninger for diktning, og
hans refleksjoner over det dikteriske uttryk-
ket. Den siste diktsamlingen legger vekt pá
ideer om utformingen av diktet.
í
Diktidealer
De kjennetegnene et dikt skal ha ifølge
Christian Matras’ metapoetiske tekster, kan
samles i tre punkter: konsentrasjon, tidløs-
het og helliet. Disse beskrives i noen dikt
der naturen fungerer som motiv og som po-
etisk ideal. 1 diktene er det ingenting som
tilsier at beskrivelsene bygger pá erindring.
Det er ikke noe fortid i dem, ingen tid i det
hele tatt, men de kan likevel være enrind-
ringer i betydningen inderliggjorte erfarin-
ger, slik litteraturteoretikeren Emil Staiger
formulerte det. Det dikteren har observert
i naturen, festes i minnet og blir en del av
ham.
Konsentrasjon
“Eitt kvæði skal standa sum fjallið” beskri-
ver gjennom en simile hvordan et dikt skal
være:
Eitt kvæði skal standa sum fjallið úr sjógv
sum berg og hin bratta lið,
eiga dimmar æðrar, eiga hamramkkur,
eiga veður og vellandi tíð. (LL 100)