Fróðskaparrit - 01.01.2004, Síða 32

30 ERINDRINGENS POETIKK - EN INNFALLSVINKEL TIL CHRISTIAN MATRAS' LYRIKK
Skapelsekrefter i naturen og i dikteren
I siste del av forfatterskapet ligger vekten
ikke sá mye pá kall til á utføre noe, som pá
en opplevelse av á være berørt og motta fra
naturen. Beskrivelsen av det á kunne dikte
har sammenheng med beskrivelsen av na-
turinntrykk og erindring og med dikterens
livsoppfatning. Skapelsekraften i verden
taler til dikteren gjennom stillheten:
Og ein meginmáttur í heimi
nam onkuntíð við meg
Eitt nú eitt kvøldið
undir Múla bø
Tá var mál hansara
livandi kyrra
og skapandi friður
á tarastrond.
Opplevelsen i diktet kan tolkes som reli-
giøs pá grensen til mystikk. Det er snakk
om en situasjon der diktets jeg blir rørt ved,
fornemmer storkraftens eller skapelses-
kraftens tale og fár glimt av innsikt. Denne
storkraftens stemme er levende stillhet og
skapende fred pá tarastrand. I “Ur uppru-
naheimi” er det tale om “halgidómsblettum
í sannsælu stund”. Det er en skapende virk-
som fred som gir en fornemmelse av en-
het og harmoni. Det lille ordet “tá” i “tá var
mál hansara”, impliserer at storkraften ikke
alltid vil vise seg fra denne siden. De brá
skiftningene vil fortsette, men glimtene av
skapende fred gir háp og glede til den som
kan oppfatte og tolke naturen.
I “Og ein meginmáttur” viser Christian
Matras kanskje tydeligst det den sveitsis-
ke litteraturforskeren Oskar Bandle kailer
“dragningen mot det mystiske” (Bandle,
1982:102), og som Christian Matras selv i
et brev til William Heinesen betegner som
“ein feril av einum mystikara” (Matras,
13.8.1936).
Religionsforskerne Kværne og Vogt defi-
nerer mystikk svært vidt som “intuitiv for-
nemmelse av enhet og harmoni” (Kværne
og Vogt, 1992:228). Etter deres deiinisjon
kan en si at “Og ein meginmáttur” beskri-
ver en opplevelse av mystisk karakter. Den
tyske religionsforskeren Rudolf Otto skil-
ler mellom det han kaller Majestas-mystik
og Einheitsschau (Otto, 1917/1991:25).
Majestasmystikken innebærer at mennes-
ket føler sin litenhet i forhold til maktene
sá sterkt at avhengighetsfølelsen fører til
oppslukthet, selvutslettelse, eventuelt en
tomhet som lar seg fylle av maktene, en
unio mystica. Hos Matras er det ikke snakk
om mystikk i betydningen unio mystica, bli
oppslukt eller bli borte fra verden. Matras
har alltid forankring i den sansbare virke-
ligheten. Det forhindrer ikke at naturopple-
velsene kan kalles religiøse opplevelser og
ha trekk av mystisk karakter. Mysteriet er
ikke at en møter noe en ikke kan forklare,
men at en møter noe helt annet som er in-
kommensurabelt med menneskets vesen og
dermed skaper forbauselse, undring og en
følelse en ikke kan gi klart uttrykk.
Den avhengighetsfølelsen menneskel
opplever i møtet med det mektige, er hos
Matras som i Rudolf Ottos beskrivelse av
Einheitsschau, begrunnet i skapelse og livs-
oppholdelse, og ikke i møtet med en knu-
sende overmakt. Det er opplevelsen av á
stá undrende overfor et mysterium. Dette
beskrives i flere av Matras’ dikt og særlig
klart i “Og ein meginmáttur”. Her er den