Orð og tunga - 01.06.2011, Page 40

30
Orð og tunga
denne tabellen, mens svensk og særlig dansk oppviser helt motsatte
"sammensvergelser": assimilasjoner og vokalisering (det siste bare i
dansk).
Det eneste tilfellet der islandsk og dansk har ei felles utvikling -
mot alle de andre! - er i pkt 6.2: Báde islandsk og danske har bare
ustemte plosiver. Dette er i og for seg ikke sá uventa, for ifolge den
danske fonetikeren Nina Gronnum er stemte plosiver "egentlig ikke
en naturlig lydtype. Det er da ogsá sádan at i sprog der kun har én
serie lukkelyde er de ustemte, som [p, t, k]" (Gronnum 1998:100).
Gronnums siste setning peker pá en forskjell som gjor at likheten
mellom dansk og islandsk blir mindre enn den kunne synes: Ettersom
gamle lange ustemte plosiver har preaspirasjon pá islandsk, blir det
der aldri noe sammenfall av lange stemte og ustemte plosiver (jf. 6.1),
noe det derimot blir i postvokalisk stilling pá dansk: ordpar som lap-
per (pres.) og labber (pres.), lækker (adj.) og lægger (pres.) er homofoner
pá dansk. Dansk har altsá bare én rekke plosiver postvokalisk, mens
islandsk har to.
Dette forer oss tilbake til det tilsynelatende paradokset at innova-
sjoner kan være konservative, slik jeg har antyda om islandsk seg-
mentasjon i pkt. 2, og slik Hallfrid Christiansen har sagt om vestnorsk
konsonantutvikling (jf. sitat i pkt. 5.4). Det er nemlig slik ingen av de
utviklingene som er omtalt under islandsk og "allmenn" sorvestnorsk
har fort til sammenfall av eldre opposisjoner; det er bare den fonetiske
realiseringa som er blitt annerledes. Det gjelder derimot alle endrin-
gene med minustegn i tabellen ovenfor under pkt. 5.1 (med unntak av
[rjg] > [p]): I disse tilfellene blir det nemlig sammenfall av norr. Id: ll, nd
: nn, mb : mm, [ly] : [lj] og [ry] : [rjj. For ovrig er det jo ogsá slik at alle
disse plosivgruppene (med unntak av de to siste) eksisterte allerede i
norront, slik at den islandsk-vestnorske utviklinga her ogsá represen-
terer fonetisk konservatisme innafor de siste tusen ára.
De islandsk-vestnorske plosivutviklingene under pkt. 5.2-5.3 og
den islandske desonoriseringa under 6 representerer derimot hoyst
sannsynlig fonetiske innovasjoner, men ingen av dem forte til at det
oppstod sammenfall med konsonanter eller konsonantgrupper som
eksisterte i spráket fra for. Fonologisk sett kan det altsá være grunnlag
for á omtale disse innovasjonene som konservative, ettersom ingen av
dem forer til sammenfall mellom ord som tidligere var ulike; det er
bare den fonetiske realiseringa av opposisjonene som blir endra.
Jeg antyda i pkt. 2 at sprák- og dialektkontakt normalt fremmer
sprákendring, og at grunnen til at sorvestnorsk og oynordisk, spesielt