Fróðskaparrit - 01.01.2004, Side 30

28 ERINDRINGENS POETIKK - EN INNFALLSVINKEL TIL CHRISTIAN MATRAS' LYRIKK
helt og uavsluttet eller evig gjentatt, har
duggdrápen og verden felles.
I “Ørindið” har Matras levert báde en
teori, en minipoetikk og et eksemplarisk
dikt. I to setninger fordelt pá fíre vers der
andre og fjerde vers er bundet sammen ved
assonans og allitterasjon, har han skapt to
sterke metaforer, duggdrápen og verdens-
bæreren. Dikteren pálegger seg á strebe
etter á fortelle om virkeligheten i en kon-
sentrert, enkel, men estetisk krevende form,
et prosjekt der dikteren som titanen gjør gu-
dene rangen stridig ved á gjenskape verden.
Konsekvensen blir ansvaret ved á bære, á
holde ut tyngden av verdensaltet.
Poetikk og livstolkning
Dikteksemplet om skaldens drøm sier noe
báde om en helhet som diktet skal formidle,
og om at utformingen av diktet skal vise
denne helheten. Det dreier seg i diktet báde
om poetikk og om livstolkning. Bindeled-
det mellom poetikk og livstolkning i Chris-
tian Matras’ diktning er erindring. Ovenfor
er nevnt eksempler pá dikt som la vekt pá
at dikteren var kalt til á gi naturen stemme,
og at barndoms-og ungdomsopplevelser av
naturen er blitt bevart i erindringen og blitt
en del av dikteren. Christian Matras skriver
i essayet fra 1953 at barnets erkjennelse av
den sterke natur “der skabtes af højde og
hav og af elementernes lunefulde spil” ikke
ble “uden inflydelse pá ens livssyn senere
hen”. Et eksempel pá en slik grunnleg-
gende opplevelse beskrives i diktet “Barns-
ligt minni”, og spørsmálet er hva barnets
erkjennelse og den voksne dikters i ettertid
gár ut pá:
Eg vaknaði uppá mangari nátt
og kendi í myrkrinum veldigan mátt,
sum herjandi stóð um hábygda eið
og bendi alt lív á sínari leið.
Men rak burtur myrkur, og makaði hválv
og tók hann úr sjónum ilsku og gjálv,
tá lýsti ein heimur við dýrasti logn,
og aftur var sæla í mínari ogn.
Tá tryggliga dagar lýstu mær veg
um allan mín bø út áarbeð -
har stóðu tey fjarskotnu flaggarðstrá
og kveistraðu streym í rennande á.
Diktet forteller om en opplevelse diktets
“jeg” ofte hadde under og etter en storm.
Den første strofen skildrer krise og uro,
opplevelsen av stormens overveldende
kraft eller vinden som redskap for en vel-
dig makt i universet. Opplevelsen av den
veldige makten er knyttet til mørke og natt,
og makten er fryktinngydende og kaosska-
pende.
I selve diktet er det ingenting som tyder
pá at det er et barn som opplever, men tit-
telen viser at det dreier seg om barndoms-
opplevelser. Opplevelsen veksler mellom
glede og gru, eller fra mental oppstigning
til mental nedstigning og ny oppstigning.
En kunne beskrive bevegelsen i den opple-
vendes sinn som svar pá naturens veksling.
Den voksne dikteren tolker opplevelsen i
ettertid og viser at den høyeste glede, den
sublime opplevelsen, oppstár pá bakgrunn
av det redselsfylte. Christian Matras bruker
ikke selv ordet sublim, men i essayet fra
1953 skriver han at “de dybe havbliksøje-
blikke, man som bam oplevede ved strand-