Bibliotheca Arnamagnæana. Supplementum - 01.08.1967, Blaðsíða 13
I. INNLEDNING
Treskjærerkunsten má være gammel pá Island — kanskje like gammel som selve bosetningen i landet.
Báde utsagn i sagaene og bevarte levninger1 tyder pá at den ble dyrket der helt fra landnámet av. Og
rundt om i de islandske hjem med deres seige troskap mot gamle tradisjoner ble den senere holdt i
hevd — like til den nyeste tids industrialisering satte inn og virket lammende pá all folkekunst. Derfor
er det sikkert ikke for meget sagt at Island kan se tilbake pá en tusenárig hjemlig treskjærertradisjon.
At nettopp islendingene har dyrket treskurden sa flittig, kan virke overraskende. For den som kjenner
det nakne islandske landskapet, má det iallfall fortone seg som litt av et paradoks. Like naturlig som
treskjæring horer hjemme i skogrike bygder, like fremmed kunne en tenke seg den var i et land hvor
trær er en sjeldenhet og hvor et kratt av smábjork som kryper sammen i en og annen lun krok, blir kalt
skog. — Men de islandske treskjærerne har nok ikke alltid vært sá dárlig stilt nár det gjelder tilgang pá
materialer, som det kan se ut til for oss i dag. I landnamstiden ma Island ha hatt en stor rikdom pa tre-
materialer. Da de forste innflyttere kom, stod skogen der urort like fra den forste opprinnelse. Og driv-
tommer hadde gjennom lange tider hopet seg opp langs strendene i store mengder.
De eldste skriftlige utsagn om skogen pá Island gjelder forholdene i to forskjellige perioder. Adam
av Bremen sier (omkr. 1072-75)2: «nullae ibi fruges, minima lignorum copia» (o: svært lite av trevirke),
mens det hos Ari fróði (ca. 1130) heter3: «í þann tíð [da Ingólfr Arnarson kom til landet] var ísland viði
vaxit á milli fjalls ok fjöru.» Dette ser ut til á tyde pá at det kan ha skjedd store forandringer alt i lopet av
et par hundre ár. Men det trenger ikke á bety at treslagene ble andre. Trolig kommer vi sannheten nær
om vi gár ut fra at skogen pá Island i de eldste tider riktignok har vært langt mer utbredt enn senere, men
at den, i likhet med de ná bevarte skogrester, for en stor del har bestátt av det en pá kontinentet heller
ville kalle smáskog eller kratt, mest av lavvoksen bjork. Som en bekreftelse pá dette virker noen ord om
Island av Arngrímur Brandsson, abbed pá Þingeyrar, riktignok skrevet sa sent som ca. 1350: «Skógr er
þar engi utan björk, ok þó lítils vaxtar.»4 Nátidens forskning synes heller ikke á ha kommet til noe annet
resultat. Den allmenne historie- og kulturgransking5 fár her stotte av det man vet om den gamle jernutvin-
ning i landet,6 og det ser ut til at forstmenn og botanikere7 stort sett er enige om at Island ikke har hatt
noen storskog i skandinavisk forstand, selv om den har bredt seg over langt storre omráder enn i senere
tider. Om krattskogens utbredelse i gammel og ny tid sier Th. Thoroddsen i The Botany of IcelandH:
1 Se nedenfor s. 15-17 og 23-27.
2 Scriptores. Lib. IV. Descriptio insularum aquilonis.
XXXVI, p. 272.
3 Ari Thorgilsson: Islendingabók, s. 48.
4 Biskupa sögur, II, s. 5.
5 Sigurður Nordal: fslenzk menning, s. 83-84. Jon
Jóhannesson: Islendinga saga I, s. 39.
6 Niels Nielsen: Jærnudvindingen paa Island. S. 151:
--------Det vilde selvfolgelig være forhastet paa Grundlag
af det foreliggende Trækulmateriale at fastslaa noget om
Kvaliteten og navnlig om Storrelsen af det Træ som Mid-
delalderens «Skov» paa Island har leveret, men det bor dog
bemærkes at der ikke er fundet noget som helst Vidnesbyrd
om, at Trævæksten i Jærnudvindingstiden [«fra Landnams-
tiden til det 15. Aarhundredes Slutning*] har været af
væsentlig anden Art end den nuværende.
7 C. E. Flensborg: Skovrester og Nyanlæg af Skov paa
Island. Sigurður Sigurðsson: Skógarnir í Fnjóskadal. Th.
Thoroddsen i The Botany of Iceland. IV. Account of the
general distribution of Plant-life.
8 Op. cit., s. 298 og 299.