Bibliotheca Arnamagnæana. Supplementum - 01.08.1967, Side 98

98
utbredte stil. Vi finner igjen de mange spiralopprullinger som ender i en stor ruteskravert kolbe. Her utgjor
den ikke den midtre flik i et trefliket blad, men ser snarere ut til á komme i tillegg til et trefliket blad, slik at
dette nærmest blir dens dekkblad. Smágrenene som ender i blad og krysser hovedstengelen, er her ogsá,
men de er tildels blitt toflikete istedenfor treflikete og har fátt tverrbánd. Relieffet er ogsá blitt helt flatt.
Pá lokket leper to ranker jamsides, med bolgene slynget i hverandre to og to. Pá langsidene gár to stengler
symmetrisk til hver side fra midten. Hver av dem danner forst en stor spiral, deretter to bolger med
mindre spiraler. (Jfr. den udaterte stokkur fig. 265.)
Ranken pá forsiden av et skrin fra 1774 (fig. 176) har en viss dekorativ kraft pá tross av den grove og
ubehjelpelige utforelse, og det ser ut til at en planteornamentikk med sammenskjotning av stenglene, som
pá skrinet fra 1772, kan ha foresvevet skjæreren. Det er her lagt stor vekt pá snittpryden, som sá ofte
nár arbeidene ikke ellers kan glimre ved noen formfullendt utforelse.
I et gjennombrutt ornament, ogsá fra 1774 (fig. 168), som skal ha vært brukt over en dor og er meget
fagmessig utfort, gár en kort ranke symmetrisk til hver side fra en rund medaljong pá midten. Ranken har
mange smágrener og fint svungne blad, som ender spisst eller rundt. Innerst i hver av de store opprullinger
som danner avslutningen pá hver side, er en stor utsprungen blomst, og i grenene nærmest medaljongen
svever pá hver side en engel med utspilte vinger og med en basun i hánden. Disse planter minner ikke
meget om «bruskvekstene». Her er fá voluttdannelser, og her er ikke noen virkelig hulkiling i stengler og
blad, bare en svakere nedsenking eller avfasing, slik at det blir som et vekselspill av svakt konkave og svakt
konvekse former.
Láren som bærer to árstall, 1723 og 1779 (fig. 177, 178, se ovenfor s. 93), kommer vi ná tilbake til, da
rankeornamentikken pá forsiden og lokket sannsynligvis er blitt til i 1779. Relieffet er her det flatest
tenkelige. Rankestubben pá forsiden har form av en liggende S. Fra den flate bándaktige stengel skyter i
begge erder og ved midten ut noen store bladdusker bestáende av lange fliker som tildels krysser stengelen.
De buede linjer er pá ingen máte korrekte og regelmessige, men disse planteformene har noe lett og lekende
i utforelsen, i slekt med drevne rosemaleres arbeider. Som en ramme omkring den store liggende S loper
en ranke som bare er tegnet med innskárne linjer og synes á unngá alle streker som ikke er nodvendige
for oppfattelsen. I bladet som fyller hver bolge, er oppdelingen i fliker bare antydet, og tverrbándene
over stengelen bestár bare av tre eller fire orsmá triangulære karvesnitt i rekke. Rankene pá lokket er ut-
fort med det samme lette hándlag. Men den gamle forkjærlighet for ruteskravering kommer fram pá side-
fjolene, og ranken pá den flate brede «monsásen» er nesten av den samme «Urnes-typen» som den vi sá pá
mangletreet fra 1700.
Et skrin («peningakistill», fig. 192, 193) fra 1780 er egnet til á vekke oppmerksomhet, bl. a. fordi det er
malt i flere farger, men skurden er ogsá noe for seg. Pá alle fire sider er det stort sett symmetriske motiver
i flatt relieff, mens lokket har pásatte gjennombrutte ornamenter. Báde pá forsiden og pá lokket fore-
kommer akantusblad, dessuten har forsiden noen minnelser om bruskverk. Det er et solid og noyaktig
arbeid, og skjæreren skal ha vært sysselmannen Vigfús Þórarinsson pá Hlíðarendi.
Vi kommer ná til en fin rankeskurd i uvanlig hoyt relieff (opptil ca. 1 cm), som pryder knektene pá en
sengeforside og en tilhorende sengefjol (eller muligens hodegjerde ?) med árstallet 1781 (fig. 187).29 Skurden
har ikke liten likhet med den pá skrinet fra 1772, men detaljene tyder likevel ikke pá at den stammer fra
samme hánd. Vi finner igjen de sammenskjotte, hulkilte stengler, men her er lagt enda mer vekt pá spiral-
opprullinger. Symmetrien er bare gjennomfort i store trekk og gjelder ikke for smádetaljene. Pá knektene
29 Disse er ogsá malt i flere farger som delvis er avslitt, og andre farger kommer til syne under.