Bibliotheca Arnamagnæana. Supplementum - 01.08.1967, Blaðsíða 118
118
gár strengt kronologisk fram. Det hender nemlig at ranker fra samme hánd dukker opp flere ganger med
noen árs mellomrom. Der hvor det kan lette oversikten, behandles disse samlet. Noen sporsmál som det
kan være naturlig á stille pá forhánd, báde nár det gjelder ranken og de andre plantemotiver, er disse:
Hvilke stilarter har overlevd og er blitt opptatt i det 19. árhundres folkelige treskurd ? I hvilken grad og
pá hvilken máte er eldre motiver blitt omformet ? Hva med opptagelse av nye motiver ?
87 av de 151 gjenstander har ranker. Pá de tre eldste, en prjónastokkur fra 1800, en sengefjol fra 1801
og mangletreet med árstallet 1805 (fig. 304-306), gir rankene pá ingen máte inntrykk av á tilhore det 19.
árhundre. De er pá de to forstnevnte gjenstander de samme flatskurdrankene som vi kjenner sá godt fra for,
med en spiralopprulling i hver bolge. Pá denne prjónastokkur er ranken meget monoton og har lite av snitt-
pryd. Den loper uten avbrytelser fra den ene ende av feltet til den andre. Sengefjola horer til de mer for-
seggjorte, med tunget ovre kant, og ranken, egentlig to rankestubber som gár symmetrisk til hver sin side
fra midten, er ganske kunstferdig med sine spaltede grener og blad og med tendens til entrelacdannelser.
Den har ogsá indre konturlinjer og tverrbánd og enkelte karvesnitt i bladene. Ved hver ende av fjola er en
liten rankestubb av den «bysantinske» typen.
Mangletreet er alt omtalt i store trekk (ovenfor s. 117). Blant rankene av «Vestfirðir-skjærerne» er det de
med flerflikete blad, og ikke «kolber», som stár mangletreets ranke aller nærmest (se ovenfor s. 76).
Báde rankene og de ovrige utskjæringer er her sá gammeldagse at det ligger nær á tro at dette má være en
bevisst etterligning av et eldre arbeid, særlig fordi de latinske versaler har den form de pleide á ha i det 17.
árhundre.9 Pá den annen side moter vi en ny naturalisme i det hándformede hándtak. Fingrene har til og
med negler. Pá et udatert mangletre med tilhorende rull (fig. 307) er rankene nesten helt identiske med
dem pá det daterte. Det er ogsá sá stor likhet i utsmykningen forovrig at det má være en forbindelse mel-
lom dem. Bl. a. er deres höfðaletur nesten det samme, og hánden er ogsá her naturalistisk med tydelige
negler. Særlig dette siste gjor at vi har vanskelig for á tro at det udaterte mangletre er stort eldre enn det
daterte. Kan vi stole pá árstallet pá det siste, má vi helst anta at de begge tilhorer begynnelsen av det 19.
árhundre, selv om dette virker temmelig utrolig for ornamentikkens vedkommende.
Rankene pá en sengefjol fra 1807 (allerede nevnt s. 117, fig. 308) er straks mer tidsmessige, forst
og fremst ved sine storre og grovere former. Men de folger ellers tradisjonen med brede og flate stengler
som gár i bolgegang. I hver bolge ruller en gren seg spiralmessig sammen, og ved alle forgreningspunkter
(og ogsá enkelte andre steder) er brede ruteskraverte tverrbánd. Grenene krysses her bare av et langstrakt
spisst og bolgende blad som gár ut fra hver av spiralene i den ene av de to ranker. Báde stengler og blad er
rikt prydet med karvesnitt av vekslende form. Skulpesnitt forekommer ogsá. Ett av eksemplene pá ranke-
skurd i en flott og sikker utforelse. Et stykke, visstnok den midtre del, av en udatert sengefjol (fsl. trésk.
I [1], fig. 4) faller det naturlig á sette i forbindelse med denne fjol fra 1807, ikke minst pá grunn av de
lange bladene som krysser stengelen. Disse utgjor én av flikene i en bladdusk som fyller hver bolge og kan
fá oss til á tenke pá «den forlengede flik» i romansk planteornamentikk. Andre likhetspunkter med ranken
fra 1807 er bruken av karvesnitt og skulpesnitt, og ikke minst den sikre utforelse. Her er gjort kraftigere
innskjæringer enn pá den daterte fjol, opptil 1 cm dype. Pá midten gár rankene over i tre bokstaver ut-
styrt pá samme máte som stenglene. De to- og tredelte tverrbánd (innenfor de indre konturlinjer) og noen
lett innrissede buelinjer er stenglene pá den udaterte fjola alene om. Mange av de voluttaktige opprullinger
skiller seg ogsá ut ved at selve den runde fortykkelse innerst er oppdelt i fliker ved smá innskárne buede
linjer. Det kan ikke anses som sikkert at samme skjærer har vært mester for begge stykkene.
9 De minner ikke sá lite om bokstavene til «karveskurdmesteren», se ovenfor s. 74-75 og fig. 124.