Bibliotheca Arnamagnæana. Supplementum - 01.08.1967, Blaðsíða 35

35
Et eiendommelig trekk ved den ene av plankene fra Laufás er at det med jevne mellomrom synes á
heve seg smá «tuer» fra grunnen. Hovedstengelen forsvinner inn gjennom en spalte pá den ene siden av
«tuen» og tres liksom tvers igjennom den for á komme ut igjen pá den andre siden. Det samme fenomen
har vi pá den ene av ljolene fra Mælifell, med den forskjell at vi her har «tuer» langs begge langsider.
Dette er et trekk som ikke ser ut til á ha vært vanlig i norsk treskurd. Derimot kan en finne noe tilsvarende
i manuskripter og annet fra det 11. árhundre utenfor Norden.11
Dyrene i rankene er forst og fremst lover. Manken er markert med striper. Pá Laufás-dyrene ser
snuten ut til á ende i en slyngning, hvis det ikke skal oppfattes slik at hver av lovene har et blad i munnen.
Fire av hovedopprullingene har hver ett dyr. Pá Mælifell-fragmentene er det et enda rikere dyreliv. Her
er det et dobbelt sett, idet det er plassert ett dyr i hvert av mellomrommene mellom spiralene, nedenfor
lovenc. Noen av disse nederste dyr ser ut til á ha vinger.
Som nevnt er det vanskelig á tro at plankestykkene og den ene av plankene opprinnelig har státt opp-
rett. Dyrenes stilling tyder absolutt pá en horisontal plassering. Ornamentikken pá den andre planken
derimot synes nettopp á komme til sin rett nár den stár. Hvis den ene eller begge opprinnelig har tilhort
en stavkirkeportal, má vi tro at det ná bare er framsiden som er bevart. De har tynne sidekanter uten
noen not, og tykkelsen pá midten er heller ikke storre enn ca. 6,5 cm. (Plankestykkene fra Mælifell er
tykkere, opptil 12 cm, og har delvis bevart not i begge sider.) 1 senere tid, fram til 1744, vet vi at begge
Laufásplankene ble brukt til portalplanker. Tommerkirken som de da var plassert i, hadde et vápenhus
utenfor, slik at de var beskyttet mot vær og vind. Men sá ble denne kirken revet og erstattet med en torv-
kirke som ble stáende til 1864. I denne tiden hadde de sin plass ved ytterdoren og er som nevnt blitt
temmelig værbitte.12
En gammel kirke pá Laufás brant i 1167, og den neste brant ned i 1258. Som Palmi Palsson fram-
holder,13 er det vanskelig á tro at plankene er blitt reddet fra to branner, sá det rimeligste blir á anta at de
ble skáret enten ca. 1170 eller ca. 1260, etter den forste eller den andre brannen. Pálmi Pálsson holder
pá det siste tidspunktet. Kr. Eldjárn mener ogsá at de er fra det 13. árhundre.14 Dette virker sannsynlig,
selv om det ikke er uten videre opplagt. Blant de norske portaler ser det ut til at det er 0yfjell og særlig
Uvdal som stár disse plankene nærmest. Dietrichson og Hauglid har regnet dem for sene, men det hersker
ikke enighet om tidfestingen av dem.15 En kan sá sporre om det bor regnes for et tidlig eller sent fenomen
at bolgeranken pá den ene Laufás-planken er erstattet av «lopende hund». Nár en tar i betraktning den
raffinerte máten dette skjema er brukt pá, med gjennomstikning av stengelen i lokker og «tuer», blir en
helst tilboyelig til á se det som et tegn pá sen tid. (Jfr. ogsá nedenfor s. 36.)
Ved en sammenligning med islandske manuskriptilluminasjoner viser det seg at det i Codex Regius av
Grágás (13 árh.s slutn. ?) finnes lette og elegante planteformer som tross alt har likhetspunkter med de tyngre
formene pá de smá Mælifell-stykkene.16 Planteelementene i et annet Grágás-hándskrift fra omtrent samme
tid, Staðarhólsbók, har derimot ingen storre likhet med váre, bortsett fra at det forekommer
omskrevne palmetter som pá den ene av de smá fjolene.17 I de bevarte illuminasjoner fra tidsrommet
11 Swarzenski: Monuments of Romanesque Art, fig. 100,
160 og 198. Pá de to forste (sverdslire fra Essen og bord i et
evangeliarium fra Saint-Bertin) kunne en delvis snakke om
en bred ring som rankestengelen loper igjennom, og som
ikke sitter sá fast ved kantene. (I engelsk initialornamentikk
kan en ogsá ofte finne en slik «ring».) Pá den tredje derimot
(bord i et manuskript fra Normandie) gár «ringene» i ett
med rammen og er blitt til «tuer». (Ringen i sin tur er kanske
en omdannelse av et skjedeblad.)
12 Pálmi Pálsson: Kirkjustoðir frá Laufási, s. 46.
13 Op. cit., s. 47.
14 Kuml og haugfé, s. 425, note 37.
15 Dietrichson: De norske stavkirker, s. 389. Hauglid:
Akantus I, s. 66. Bugge: Norske stavkirker, Pl. 89.
16 Se Corp. Cod. Isl. VII, pl. 7 a. Kulturhistorisk leksi-
kon, B. V, art. Grágds. Bibl. Arn. XXV 1, s. 65-75.
17 Corp. Cod. Isl. VII, pl. 48 c og d.