Bibliotheca Arnamagnæana. Supplementum - 01.08.1967, Blaðsíða 117

117
Av de mange askar har ingen regulære ranker. Plantemotivene er for det meste symmetriske. Noen
steder bestár de bare av to figurer som minner om klokkeformede blomster.7 Ellers finner vi mye snitt-
pryd, deriblant forskjellige border. Den ene blöndukanna med árstall (1856) skiller seg ikke meget ut fra
periodens askar nár det gjelder dekorasjonen. Den har pá lokket den samme symmetriske planteorna-
mentikk og de samme geometriske border.
Det er bare ett mangletre, (fig. 306), men dette er til gjengjeld meget velutstyrt, med en romansk bolge-
ranke som minner meget om dem «Vestfirðir-skjærerne» i det 17. árhundre laget, dessuten en ranke av den
«bysantinske» type, videre rosetter, ringkjedemonstre, bándfletninger, bándknute, bord av skrástreker,
höfðaletur, og store latinske bokstaver (versaler) i relieff.
En av de tre stueldustólar (spoleskrin) har innskárne ranker. De andre har innskárne og svakt opphoyde
plantedetaljer. Ellers dominerer snittskurden: 8- og 6-bladsroser i karvesnitt, border av kilesnitt og
skulpesnitt. Innskriftene er med höfðaletur og innskárne latinske versaler.
Til slutt skal opplyses at to balustre fra en alterskranke henholdsvis bestár av et gjennombrutt symmetrisk
plantemotiv i en ring og et árstall i en ring, mens hándtakene pá to alenmal ogsá har gjennombrutt plante-
ornamentikk.
Om motivene for det meste er de samme som for, sá er de til dels behandlet pá en annen máte. Stort
sett er formene storre og grovere, og det flate relieff er sá á si blitt enerádende. Eksempler pá hoyere rundet
relieff, «omvendt relieff» eller gjennombrutt arbeid er meget fá. Men en kan ofte komme i tvil om hvor
grensen gár mellom den innskárne dekorasjon og den i flatt relieff. Om rankene pá sengefjola fig. 308
kunne vi f. eks. si at den var tegnet med fordypede (innskárne) linjer. Slike «tegnede» ranker har vi meget
fá eksempler pá fra for 1700. Ingen bunnflate kommer her til syne utenfor eller mellom grenene, og alle
potensielle tomrom fylles noye ut av bladfliker. Men her er utvilsomt en relieffvirkning. Bortsett fra at den
imaginære bunnflate er sá godt tildekket, er det ingen forskjell mellom disse ranker og slike som hever seg
noen millimeter opp over en synlig flate. Derfor er vi blitt stáende ved uttrykket flatt relieff i slike tilfelle,
mens «innskárne ranker» ná som for betegner ranker hvor de innskárne linjer utgjor selve rankegrenene og
ikke bare konturene omkring dem (eks. fig. 342). — I og med at det rundede relieff ná er nesten helt for-
svunnet, er det ogsá slutt pá hulkilingen av stengler og blad. En karakteristisk form for planteornamentikk
synes dermed ute av sagaen.
Sett pá bakgrunn av skurdens mangfoldige karakter og opphav i det foregáende árhundre,8 kan det i
forste omgang virke litt forbausende at hovedmassen ná gir inntrykk av á være folkekunst — at egentlige
fagfolk gjor seg lite gjeldende. Men forklaringen ligger kanskje ikke sá langt unna. Ettertidens nedvur-
dering av rokokkoen og alt som minnet om den, kan ha berovet menn av hoyere stand interessen for ut-
skjæringer, slik at de ná hverken utforte dem selv eller bestilte dem av andre. Kirkene skulle heller ikke
lenger prydes med skurd, sá tidens «smiðir» og «snikkarar» behovde ikke i samme utstrekning á være tre-
skjærere. Mens treskjærerkunsten tidligere hadde angátt báde overklasse, fagfolk og menigmann, ble den
ná stort sett et «almueanliggende». For sá vidt kan man si at vilkárene hadde forandret seg i det siste av-
snitt av rankens liv. De eksemplarer vi velger á se nærmere pá under vár kronologiske gjennomgáelse,
vil forhápentlig kunne kaste noe lys over dens utvikling i perioden. Det skal innskytes at vi ikke hele tiden
7 Fil. cand. Þór Magnússon har gjort meg oppmerksom árstall fra den samme perioden. Disse askar er sá á si helt
pá at disse askar stammer fra en «askasmiður» Stefán Jónsson like innbyrdes. Vi stár tydeligvis overfor en masseproduk-
fra Malland i Skagafjörður. I várt daterte materiale finnes 8 sjon. (Eks. fig. 368.)
stykker, med árstall fra 1855 til 1868. Vi kjenner dessuten 8 Se særskilt ovenfor s. 113-114.
3 i Glaumbæjarsafn og 1 i Minjasafnið, Akureyri, alle med