Bibliotheca Arnamagnæana. Supplementum - 01.08.1967, Blaðsíða 132

132
Filippus’s hánd. Sá uislandske som hans arbeider virker, viser arbeidene fra 1850-árene enná en ganske
nær tilknytning til miljoet han utgikk fra. Sammenligner en den nevnte prjónastokkur fra 1852 (fig. 386),
et lokk til askur fra 1853 (BS) og en prjónastokkur fra 1855 (fig. 389) med Gunnars sengefjol
fra 1841, kan en finne mange fellestrekk, selv om Gunnars planteornamentikk virker friere,
mindre «konstruert» tross den gjennomforte symmetri. Filippus synes á like de sirkelrunde former. Han
betoner sterkt de voluttaktige opprullinger, og enkelte av hans planteformer er plassert inni hele eller
halve ringer. Allerede pá en prjónastokkur med árstallet 1856 (fig. 390) moter vi det ytterst sirlige og smá-
monstrede som er sá karakteristisk for hans senere arbeider.34 Bokstavformene i initialer og árstall varierer
meget. Noen er sammensatt av planteelementer med den samme markering av de runde former. Vi legger
merke til at enkelte av hans bokstaver kan minne noe om bestefarens (fig. 255). Den rene plantedekorasjon
er symmetriske rankestubber eller mindre plantedetaljer (f. eks. til utfylling mellom bokstaver). Ved siden
av de vegetabilske motiver og bokstavene bruker han gjentatte ganger en bord av smá romber i relieff
(fig. 391 og 392).
Filippus Bjarnason er den siste av de mer kjente islandske treskjærere fra det 19. árhundre. Hans senere
arbeider adskiller seg temmelig meget fra all annen islandsk treskurd, men man kan allikevel til en viss
grad folge utviklingen hos ham fra 1850-árenes arbeider, som tydelig nok bygger pá en eldre tradisjon
— riktignok en lokalt begrenset tradisjon. Allerede hans bestefar, GunnarFilippusson, brukte det forholdsvis
sjeldne akantusmotiv, og dette ser ut til á ha hatt en særegen utvikling i distriktet. Men det virker unektelig
paradoksalt at Filippus’s nitide skurd med de orsmá former egentlig er sprunget ut av en «akantus-skole».
Man spor seg uvilkárlig om det er fremmed pávirkning som kan ha fort til en slik utvikling hos ham. Man
vet ikke om Filippus har vært utenfor Island. Men mange reisende, deriblant utlendinger, kom visstnok
innom pá ferjestedet Sandhólaferja. Imidlertid kan vi vel ikke se bort fra at han selv kan ha vært oppfinnsom
nok til á bruke de ornamentformer han engang hadde lært, pá en usedvanlig máte og omarbeide dem til-
strekkelig til at helt nye virkninger framkom.
Redegjorelsen for den skárne planteornamentikks lokale herkomst i dette siste avsnitt av dens eksistens
har hittil vært noe tilfeldig. Innen várt daterte materiale viser det seg mulig á skaffe opplysninger om pro-
veniensen for 85 gjenstanders vedkommende. Det framgár at 43 er kommet fra Vestfirðingafjórðungur
(1 fra Mýr., 2 fra Hnapp., 3 fra Dal., 4 fra Barð., 28 fra ísf., 4 fra Strand. og 1 fra «Vestfirðir»). 14 stykker
er fra Norðlendingafjórðungur (1 fra Hún., 12 fra Skag., 1 fra A.-Hún. eller Skag.). 6 stykker er fra Aust-
firðingafjórðungur ( 4 fra N.-Múl. og 2 fra S.-Múl.). 20 stykker er kommet fra Sunnlendingafjórðungur
(3 fra «Skaft.», 2 fra V.-Skaft., 8 fra Rang., 4 fra Árn., 2 fra oppgitte steder ved Reykjavík, 1 fra Borg.).
Dessuten er en gjenstand «austan af landi» og en fra «Breiðafjörður».
Vi har forlengst forstátt at ísafjörður var et av tidens arnesteder for treskjæring, og ná kan vi slá fast at
en páfallende stor del av de daterte stykker er fra Vestfirðingafjórðungur og særlig fra ísafjörður. Derimot
er tallet pá daterte ting fra Norðlendingafjórðungur forholdsvis lavt. Særlig er det merkelig á se at ingen av
gjenstandene er kommet fra Eyjafjarðarsýsla35 eller Þingeyjarsýsla.
Som for sagt, var ikke skurden i det 19. árhundre sá mangeartet som tidligere. En viss masseproduksjon
31 I BS finnes en gruppe arbeider fra 1850-árene og en
sengefjol fra 1887, mens Þjms. har gjenstander fra 1874,
1875, 1894, 1900 og en speilramme uten árstall. Ellers kan
nevnes et skrin med árstallet 1898 i bygdemuseet pá Selfoss
(Árn.) og et alenmál med utskáret hándtak og árstallet 1874
i NMS. (Fig. 387, 388, et skrin i Þjms., dat. 1875.)
35 Er det rett á tilskrive Jón Björnsson pá Kóngsstaðir i
Svarfaðardalur de ting som er nevnt ovenfor s. 130, kjenner
vi likevel et fátall daterte gjenstander derfra.