Bibliotheca Arnamagnæana. Supplementum - 01.08.1967, Side 135

135
nasjonale rankeformer i den romanske periode, og pá Island sá vi den i annet materiale fra det 14. ár-
hundre av (se s. 50-51). Vi fant det derfor sannsynlig at den alt pá et tidlig tidspunkt var blitt vanlig
i treskurden.
Et par rankearter som faller utenfor Hauglids fire hovedtyper, sá vi for forste gang pá Grund-stolene,
og senere har vi stott pá dem igjen en og annen gang. Begge er etter alt á domme av romansk opprinnelse.
Den ene er bolgeranken som istedenfor de vanlig opprullede grener i hver bolge har en palmett eller en
symmetrisk plante med midtstammen perpendikulært pá rankens hovedstengel (se s. 41 og fig. 400,
og jfr. Baltrusaitis fig. 141 og 158). Den forekommer sá sent som pá stolen fra 1821 (fig. 313). Den andre er
en særskilt form for dobbeltranke, hvor hovedstenglene berorer hverandre eller krysser hverandre sá det
dannes «medaljonger» mellom dem. I hver av disse er grener og blad fra begge rankene smeltet sammen
til én felles palmett. (s. 41. Fig. 170 hos Baltrusaitis synes á vise opprinnelsen til denne dobbelt-
rankeform.) Vi har gjenkjent typen pá et par sengefjoler, den ene fra 1793 (fig. 188), den andre fra 1841
(fig. 329).
Vanskeligere er det á fastslá opprinnelsen til de tallrike ranker fra nyere tid, som pá mange máter stár
den «germanske» typen nærmest, men mangler overskjæringene. Det er Grund-stolene (fig. 64 og 65) som
viser oss de eldste eksemplene. De har en hovedopprulling i hver bolge, og kan ogsá ha mindre grener,
men ingen av dem krysser hovedstengelen. Disse rankene er derfor gjerne av en roligere virkning enn de
innfiltrede. I enkelte tilfelle kan de nok oppfattes som en blandings- eller mellomtype, eller en noe mer
utarbeidet form av den «bysantinske» ranke. Ellers kan en sporre seg om de tross alt kan være sene etter-
kommere av den klassiske ranke, selv om bladformene er helt andre. Vi kan heller ikke se bort fra en viss
innflytelse fra renessansens rankeformer (jfr. eksemplene pá «omlobende (Volut)fladsnit», s. 91 med
note 12).
Nár vi betrakter stenglenes lop isolert, ved hjelp av tegninger som gjengir enhver stengel bare som en
enkel linje (fig. 393-420), blir det lettere á sammenligne ranker fra forskjellige tidsavsnitt. At báde rankene
fra Hrafnagil og de fra Laufás og Mælifell (fig. 393-397) var temmelig innfiltrede, visste vi fra for. Og vi
hadde oppdaget den eiendommelighet ved Laufás- og Mælifell-rankene at deres hovedstengler ikke gikk
i bolgegang, men dannet «lopende hund». Derimot legger man ikke sá lett merke til at rankene med over-
skjæringer ikke forekommer pá Grund-stolene — kanskje fordi noen av dem virker temmelig innfiltrede
likevel, pá grunn av alle smáopprullingene innenfor hver av hovedstengelens buktninger. Den lille ranke-
stubb som er i behold pá stolryggfragmentet (fig. 52), har forovrig heller ingen overskjæringer. Nár vi
kommer til stolen fra Draflastaðir, framgár det at vi her ikke har de mest vanlige romanske slyngninger og
overskjæringer, til tross for grenen som krysser hovedstengelen i hver bolge og nærmest framkaller virk-
ningen av dobbeltranke (se fig. 401).
Det kan være fristende á se litt nærmere pá stenglenes lop i rankene som omgir initialen I i Guðbrands-
biblía, selv om vi da forlater treskurden et oyeblikk (fig. 402). Et vell av smágrener skyter her ut fra
hovedstengelen, skjærer den og slynger seg om den. Men bolgeskjemaet er ikke gjennomfort. Heller ikke
har vi den «lopende hund». En tredje máte á fortsette ranken pá, er á la en stengel innenfra en opprulling
danne den neste opprulling.2 Her er det den nest overste av hovedspiralene som sender ut den grenen som
danner den overste. Dette systemet finner vi av og til igjen i de senere skárne ranker. Vi har det pá topp-
2 Et forholdsvis tidlig eksempel pá dette kan man se i ranker. Det er begynnelsesbokstaven i Johannesevangeliet i
Swarzenski: Monuments of Romanesque Art, pl. 132, fig. et evangeliarium fra 1147, muligens fra Cambrai eller
299. Pussig nok er det ogsá her initialen I som er omgitt av Canterbury.