Bibliotheca Arnamagnæana. Supplementum - 01.08.1967, Qupperneq 92

92
Vi begynner med á dukke ned i middelalderen. Et mangletre (fig. 149), den eneste av tingene som
bærer árstallet 1700, har nemlig to meget gammeldagse ranker i flatt relieff pá de opphoyde partier ved
hándtakene. Den ene er den «bysantinske», mens den andre mest instruktivt kan sammenlignes med en
over 500 ár eldre ranke som dannes av halen pá en drage i en av de indre arkadesoylers «tunger» i Urnes
stavkirke i Norge.14 Likheten er stor, bare flikene mangler. (Disse bor vel helst oppfattes som bladfliker, til
tross for at de virker som en gjentagelse av dragens vinge.) Mangletreet har forresten ogsá et par drager,
en pá hver av skráflatene pá det opphoyde parti ved fremre hándtak. Vi synes vi har sett et slikt uhyre for,
og gjenfinner ganske riktig en slektning i rundskulptur pá bronsefleyen fra Tingelstad kirke, av Anders
Bugge satt til midten eller siste halvdel av 1100-árene. Man spor seg uvilkárlig om ranker og drager er
gjennoppstátt pá dette stykke, eller om de hele tiden har vært i live i denne form.
De skjærere som utforte ranker til utsmykning av kirker, fulgte kanskje bedre med tiden. Et par vind-
skier med árstallet 1702 (fig. 147), som er blitt funnet under takbordene pá en gammel torvkirke, har iall-
fall fine bolgeranker av en helt annen type, i forholdsvis hoyt relieff (ca. 6 mm). Stenglene har en hulkilt
rand midtetter, og i hver bolge ender en gren i en stor blomst med «uthulte» kronblad. Grener krysser
ogsá her hovedstengelen og slynger seg om den, men de bladfliker, blomster eller knopper de ender i, er
meget smá.
Noe mer gammeldags er den lille flatskurdranke uten begynnelse og ende som pryder en av de konsent-
riske ringene pá undersiden av en sponeske, öskjur, fra 1704. Men en stor blomst (kan kanskje ogsá opp-
fattes som firklover) fyller hver av hovedopprullingene. Et mangletre fra samme ár har den «bysantinske»
rankeform pá begge sider, her med den merkverdighet at et tverrbánd over stengelen samtidig synes á
utgjore bladets stilk. Det har ogsá en rankestubb med mange opprullinger, temmelig forskjellig fra ranken
pá mangletreet fra 1700. Likevel ser det ut til at skjæreren har vært den samme. Han holdt seg tydeligvis
ikke bare til én rankeform. Dette bekreftes pá et tredje mangletre av samme hánd, med árstallet 1705 (fig.
150). Det har pá det smale felt pá hver side av bakre hándtak en bolgeranke av den «bysantinske» type.
Men straks de kommer «ut i friheten», dvs. pá det bredere felt foran hándtaket, gár de over i spiralopp-
rullinger og slyngninger og danner et symmetrisk motiv. Pá de rektangulære felter pá mangletreets sider
finner vi báde firbente dyr og bokstaver i rankeverk. Bl. a. kamufleres «Anno 1705» delvis av en ranke med
adskillige opprullede sidegrener. De antitetiske drager oppá det opphoyde parti ved fremre hándtak har
hver sin gren med tofliket blad i kjeften. — Et annet mangletre fra 1705 (Þjms. 2854) har den samme
«Urnes-ranke» som mangletreet fra 1700, riktignok i litt grov utforelse.
Pá en sengefjol fra 1709 (fig. 154) gár en ranke symmetrisk til hver side fra en ring (medaljong). De
har blomster med en uvanlig mengde kronblad; bladene bestár av en masse fliker, og noen av tverrbándene
over stenglene er rombeformede og fylt av tallrike perlerader. I sterk kontrast til disse ranker stár den vi
finner pá lokkplaten pá en eske (öskjur) fra samme ár. Den er forvandlet til en geometrisk bord av innskárne
buede linjer og triangulære innsnitt.
Pá vindskiene fra 1714 (se fig. 148), som er noksá sterkt forvitret og ikke bevart i hele sin lengde, er
plantene av svært format og relieffet ca. 2|- cm hoyt. Det ville kanskje være rettere á kalle disse vekster
for trær enn ranker, for hovedstengelen er meget bred og gár i nesten umerkelig bolgegang. Grenene ender
i volutter eller bladdusker som ogsá omfatter stilker med blomster eller frukter. En del av stenglene er
14 Se Norsk kunsthistorie I, s. 131. Ranken pá mangle- ranke pá et metallbeslag fra et helgenskrin i St. Knuds kirke,
treet minner ogsá meget om en ranke nederst pá antependiet Odense, som folger det samme skjema, vises her som et av
fra kirken pá Draflastaðir, omtalt ovenfor s. 47-48, som eksemplene pá de romanske rankers tilbovelighet til «ind-
riktignok har flerflikete blad istedenfor de runde voluttaktige byrdes Skæring, Krydsning og Sammenfletning').
utvidelser. Jfr. ogsá Jensen og Rondahl fig. 130. En gravert