Bibliotheca Arnamagnæana. Supplementum - 01.08.1967, Blaðsíða 78

78
De viktigste gjenstander i gruppen er ellers fem skap med forsidene dekket av utskjæringer, for det
meste rankeornamentikk, (fig. 131-135) i mer eller mindre rundet relieff — opptil 1 cm hoyt. Disse for-
sider har samme hovedform som den vi kjenner fra de nettopp omtalte skap, og bestár av toppstykke,
fotstykke og to sidestykker, som alle rager ut over selve det kasseformede skap, og en dor i midten. Et eien-
dommelig syn er disse skapforsider med sine tette rankeslyngninger og entrelacs — sá §ernt fra alt
man er vant til á forbinde med det 17. árhundres ornamentikk og med et ubestridelig slektskap med ut-
skjæringene pá de gamle stavkirkeportaler. Enda mer av «middelalderens ánd» synes á være levende her
enn i «Vestfirðir-rankene», som tross alt virket noksá regelmessige og disiplinerte. Pá skapene hersker bare
til dels symmetri og orden, mens ranken i en del av feltene ser ut til á boltre seg fritt og danner det rene
villnis av grener som snor og slynger seg i hverandre. Bolgeskjemaet er riktignok beholdt, og ser man
nærmere etter, vil man oppdage at i en del av rankefeltene gjentar det samme seg for hver bolge — i og
utenfor den. Men dette er ikke noen ufravikelig regel, og smágrenene er ikke til á stanse der de snor, slyn-
ger og forgrener seg, klamrer seg om de tykkere grenene og presser seg gjennom spalter i dem. Av det
ene av de fem skap (fig. 135) er bare forsiden bevart. Denne ble i 1847 forært til Dansk Folkemuseum av
Ólafur Briem pá Grund i Eyjafjörður og kom tilbake til Island i 1930. Om et av de andre (fig. 133), som
kom til Þjóðminjasafn íslands i 1901, heter det at det tidligere hadde tilhort Jón Halldórsson, som var
prest pá Grímsey. Denne nordlige oy tilhorer Eyjafjarðarsýsla og Eyjafjörður prosti, og man vet at en
Jón Halldórsson var prest pá Grímsey fra 1718 til 1724 og senere andre steder i det samme prosti.81 Muse-
umsprotokollene har ingen direkte opplysninger om de tre andre skaps proveniens, men Matthías Þórð-
arson har om dem alle skrevet: «úr Eyjafirði eða grendinni», og «frá 17. öld». Videre mener han at de alle
kan være av samme hánd. Vi kjenner ikke til om Matthías Þórðarson hadde noen tradisjon á stotte seg til
nár det gjelder proveniensen, men hans antagelse virker sannsynlig, ikke bare fordi vi vet at to av skapene
(fig. 133 og 135) er kommet fra Eyjafj'örður-distriktet i likhet med mangletreet fra 1683, men ogsá fordi
Grund-stolenes hjemtrakter er det sted hvor vi helst kan tenke oss at en sá alderdommelig stil fremdeles
ble dyrket.82 Tidsbestemmelsen kan man ogsá straks erklære seg enig i, selv om den nok kan trenge en
nærmere begrunnelse. At mangletreet fra 1683 har grener og blad som stár skapenes svært nær, er en ting
som teller, men det er neppe tilstrekkelig til á godtgjore at skapene ikke kan være fra det foregáende ár-
hundre. Det er nár vi sammenholder dem med flere gjenstander, at vi blir sikre i vár sak. Stenglenes lop
i de usymmetriske feltene (fortrinsvis fotstykker og sidefjoler) má karakteriseres som romansk. Noe anner-
ledes stiller det seg der hvor stenglene danner symmetriske monstre, bl. a. entrelacs som kan fá en til á
tenke pá de renessansepregede «bókahnútar». Her er det tydelig at tradisjonen fra 2. halvdel av det 16.
árhundre gjor seg gjeldende.83 Monstrene varierer pá disse skapdorer og toppstykker, men systemet er
det samme. Tett entrelac veksler med ápnere monster, hvor «bándendene» avsluttes av flerflikete blad.
Ogsá IHS-monogrammene, og eiernavnene med höfðaletur, som tre av skapene er forsynt med, er blitt
omdannet til entrelacs, delvis slik at bokstavene er kombinert med en ringkjede. (Ett sted, pá skapet
fig. 132, er et dobbelt horisontalt bánd tredd avvekslende over og under bokstavenes vertikale deler.) Pá et
81 Prestatal og prófasta, s. 286,269, 271. Islenzkar æviskrár
III, s. 144.
82 Om ett av de tre man ikke har visst noe om, nr. 8551
(fig. 132), kan Kr. Eldjárn opplyse: «Den 26. mai 1946 for-
talte gamle Gísli Jónsson pá Hof (f. 1869) at han huskede at
Þorsteinn Þorkelsson («aumingi») havde solgt konsul Jakob
Havsteen et stort udskáret skab med en (ulæselig) ind-
skriftlinje overst pá doren. Skabet var sá stort at det var til-
strækkeligt som en byrde pá den ene side af en hest, da det
blev bragt til Akureyri. Gísli mente at Þorsteinn havde fáet
skabet i Höfðahverfi, Suður-Þingeyjarsýsla, da han opholdt
sig der som lærer. Der kan næppe være nogen tvivl om at
der her er tale om skabet Þjms. 8551, jfr. f. eks. den ulæse-
lige indskrift.»
83 Se ovenfor s. 55-56.