Bibliotheca Arnamagnæana. Supplementum - 01.08.1967, Blaðsíða 34

34
Mens det faller naturlig á legge disse tre horisontalt nár vi ser pá dem, er det ikke tvil om at den andre
planken fra Laufás bor stilles vertikalt. Vi ser da en slags dobbeltranke i den enden vi helst vil sette nederst.
Iallfall har vi her ti spiralopprullede grener pá hver side av en loddrett midtakse (selv om deres innbyrdes
sammenheng kan være litt vanskelig á fá tak i, da forvitringen her gjor seg sterkt gjeldende). Pá ovre
halvdel av fjola stiger en rad bladkalker opp og markerer fortsettelsen av midtaksen. De sender grener og
blad ut til hver side. Den ene av de korte íjolene fra Mælifell har tillop til en bolgeranke, men den gár over
i det samme «spiralsystem» som pá de tre omtalte planker. Den andre (fig. 56) er dekorert med en bord
bestáende av noen varianter av den «omskrevne palmett», som var sá vanlig i romansk ornamentikk.3
Palmettenes stengler danner her nesten helt runde innramninger omkring dem. En lignende palmettfrise
finnes nederst pá en rekke av de norske stavkirkeportaler.4 Men ingen av dem har særlig stor likhet med
den islandske i detaljer. En kommer minst like nær om en leter etter paralleller f. eks. i Tyskland og
Frankrike.5 Dette er i og for seg ikke sá underlig, det viser bare hvor internasjonal stilen var. Forovrig
er det neppe mulig á finne noe helt tilsvarende til disse islandske palmetter. Det kan nevnes at et par av
deres blad er omdannet til volutter. Dette kan vi finne i annen romansk palmettornamentikk, men ofte i
andre kombinasjoner.6 Et annet merkelig trekk er at enkelte av palmettenes smáblad har en lang bánd-
aktig stilk som er lagt i folder.
Karakteristisk for planteformene pá alle stykkene er det blote og runde, og der hvor vi har ranke-
motiver, en tendens i retning av det saminenslyngede og innfiltrede. Det er de mindre grenene som slynger
seg om hovedstengelen. Bladene er oppdelt i fliker med rund avslutning. En av flikene er ofte forlenget
og ender i en opprulling eller et helt lite blad av samrne type som det forste. Paralleller til denne bladform
finner vi báde i Norge og andre land. I Norge særlig tydelig pá sydportalen i Uvdal stavkirke, Numedal.7
Det samme prinsipp, med forlengelse og omdannelse av én bladflik til et helt blad, ser vi f. eks. pá et
kapitel fra Lunds domkirkes krypt, vel adskillig eldre enn de islandske stykker,8 og det er ikke uvanlig i
monumenter pá kontinentet.9
Bladflikene i en del blad pá de islandske stykker er noe egenartede (særlig tydelig pá de korte fjolene
fra Mælifell). De er ikke utbredt og klart adskilt, men synes mest mulig á slutte seg sammen om et hulrom.
Dette var ikke det vanlige i romansk akantusornamentikk, men vi har eksempler pá det samme ute i Europa.10
3 Dietrichson: Den norske Træskjærerkunst, s. 21, 35.
Jensen og Rondahl, s. 133. Baltrusaitis: La stylistique orne-
mentale, s. 52-53. Hauglid: Akantus I, s. 66 og note 27.
M. Rydbeck: Skánes stenmastare, s. 166—179. — Et annet
islandsk eksempel har vi i den ytterste av de innlagte solv-
border pá jernringen p& doren fra Valþjófsstaðir. (Kr.
Eldjárn: Islenzk list frá fyrri öldum, fig. 14.)
4 Eksempelvis pá portalene fra folgende kirker: Stedje,
Ardal, Hoprekstad, Al, Lomen, Hurum, Hedal, Hegge,
Fáberg, Tuft.
5 Blant de uttegnede «omskrevne palmetter* hos Baltru-
saitis er fig. 120 og fig. 153 de typer som stár den islandske
nærmest (Adaste, Hautes-Pyrénées, og Pons, Charente-
Inférieure). Et annet eksempel pá en lignende palmettbord
har vi i et tympanonfelt i Charlieu, Loire. (L. Bréhier:
Le style roman, Pl. XXIII.) Aller nærmest de islandske
stár kanskje palmettene i bekroningen pá Heriberts skrin i
Deutz (ved Köln) fra litt etter 1165. (Swarzenski: Monu-
ments of Romanesque Art, pl. 183, fig. 409.)
6 Eks.: Den nest ytterste bord pá en bokperm av gull og
elfenben fra Essen, ca. 1050 (Swarzenski, op. cit., pl. 36,
fig. 84), kapitel i Sainte-Trinité i Caen (Baum: Romanische
Baukunst, pl. 140 overst).
7 Akantus I, s. 67.
8 M. Rvdbeck: Skánes stenmástare, fig. 92.
9 Baltrusaitis, op. cit., fig. 139-141. Det kan nevnes at
bladtypen finnes i initialornamentikken i et parisisk psalter
som tilhorte den norske kongedatter Kristina (dod 1262).
Se avbildning i Fett: Norges malerkunst i middelalderen,
s. 40. 'i'illop til samme bladform har vi i et passionale fra
Citeaux fra ca. 1125 (Romanesque Painting, s. 155). Videre
helt tydelig i noen nielloborder pá et relikviarium av solv
fra ca. 1170 i domkirken i Hildesheim (Swarzenski, op. cit.,
pl. 208, fig. 484). Det ser i det hele ut til at formen har sin
opprinnelse i romansk kunst, men fortsatt brukes i gotisk tid.
10 Se f. eks. noen av bladene pá et kapitel i koret i kirken
i Saint-Aignan-sur-Cher, 11. árhundre (Baum: Romanische
Baukunst, fig. 141, nederst). I bokmaleriet kan vi finne lig-
nende blad i et passionale fra Reims(?) fra 1. halvdel av 12.
árhundre (Romanesque Painting, s. 156). (Jfr. ogsá palmet-
ter pá en islandsk alterkalk, her nedenfor s. 46 med note 87.)