Bibliotheca Arnamagnæana. Supplementum - 01.08.1967, Blaðsíða 58

58
ranken er helt monoton og bestár av en stengel som gár i bolgegang, og ett blad som fyller hver bolge.
Bladet er primitivt utfort, med et lite «bátsnitt» og et par innskárne linjer til á markere fliker. Langt mer
forseggjort virker den tredje ranken, en ekte romansk vekst, hvor en gren ruller seg sammen i hver bolge
og ender i et flerfliket blad. Smá sidegrener som ender i treflikete blad med stor midtflik og mindre side-
fliker, skyter ut fra hovedstengelen og er til dels tredd gjennom spalter i denne. Vi aner her den «islandske
stil». Nár vi ikke straks kjenner igjen bladformen, kommer dette forst og fremst av det kraftige «bátsnitt»
i midtfliken som fár den til á virke lokkeformet. Stengler og blad av lignende art som rankens er brukt til
utfylling i de fire hjorner utenfor en stor ring pá kistens ene kortside. Siden vi ikke vet noe sikkert om
biskop Guðbrands stil eller om hans dyktighet som treskjærer, tor vi ikke ta stilling til om kisten kan være
utskáret av ham. Sigurður Guðmundsson sier i katalogen at man neppe skulle tro at Guðbrandur ville
ha brukt sá dárlige vers som dem man til dels finner i innskriftene pá kisten. — Det kan sikkert ogsá
diskuteres om den stammer fra det 16. eller 17. árhundre. De degenererte plante- og dyreformer gjor
det iallfall ikke utrolig at den er et forholdsvis sent arbeid. Ofte ser det ut til at historier og legender kan
yngle omkring store menn, og nár det gjelder en stor mann som ogsá var «skurðhagur», er det ikke sá for-
bausende at mange bevarte ting i skurd blir tilskrevet ham.
Et skap som i sin tid ble innkjopt av Nationalmuseet i Kobenhavn, skulle ha státt i domkirken pá Hólar,
og det ble pástátt at det bar biskop Guðbrands bumerke eller vápen. Men dette er ikke riktig, og vi unn-
later á omtale det her, da det trolig skriver seg fra det 17. árhundre.23
Vi skal stanse litt ved en prekestol i renessansestil med árstallet 1594 og bokstavene GT.24 Dentilhorer
Vídalínsamlingen i Þjóðminjasafn fslands. Sannsynligheten taler for at denne prekestol har státt i Hólar
domkirke og at biskop Guðbrandur har holdt prekener fra den. Derimot er det mindre sannsynlig at
han selv har skáret den, slik man har ment. Til tross for at den bærer hans forbokstaver, kan han neppe
selv ha vært mester for den. Det er et typisk renessansearbeid, og alt tyder pá at den er av utenlandsk opp-
rinnelse — trolig laget pá bestilling fra Guðbrandur. Av alle de mange felter den er oppdelt i, har bare ett
av de mindre planteornamentikk, men dette er til gjengjeld plassert over bildet av Kristus selv, sá man
fár det inntrykk at det er blitt ansett for en tanke finere enn kartusjene over feltene med de fire evangelister.
Det er et helt symmetrisk ornament med to stengler som vokser opp av en bladkalk pá midten. De gár
ut til hver sin side og danner hver sin store spiral. Noen srnágrener danner ogsá spiralmessige opprullinger.
Stenglene er forholdsvis smale, men det meste av hovedstenglene er dekket av akantuslov. Et motiv som
dette, anbrakt pá et meget synlig sted pá prekestolen i domkirken, kunne man godt tenke seg kunne fá
forbilledlig betydning — men vi har ikke stott pá verker som viser at sá var tilfelle.
Et nydelig lite arbeid som ser ut til á kunne hore hjemme i det tidsrom vi behandler, men som ogsá
godt kan være yngre, er en utskáren skapdor fra Dalvík i Eyjafjörður (fig. 73). Den har tre firkantede felter
med utskjæringer i relieff, omgitt av profilering. Det er stor forskjell pá hvor dypt det er skáret ned, sá
relieffhoyden varierer temmelig meget. De to overste felter har hver et dyr i en rankespiral, det nederste
har bándornamentikk. Dyret i overste felt ser ut til á være en bukk, med horn og hakeskjegg. Det har en
stolt og spenstig reisning med det ene forben loftet og hodet kastet tilbake sá brystet danner en stor bue.
Dyret nedenfor har lange, spisse bakoverliggende orer og en nebblignende snute, men skal vel være en
love. Det er plassert diagonalt i feltet med forbena i ovre venstre hjorne, bakbena i nedre hoyre. Det ven-
der hodet bakover og biter i sin egen hale. Begge dyr ses i profil. De har «halsbánd» og annen linjepryd,
bl. a. fine smá skraveringslinjer som ogsá gár igjen i bladverket. Den overste stengel har innskáren midt-
23 Se nedenfor s. 82-85 og fig. 144.
24 Avbildet i Myndir, fig. 83.