Bibliotheca Arnamagnæana. Supplementum - 01.08.1967, Qupperneq 139

139
geografisk og historisk betinget (jfr. ovenfor s. 44). Og tar man landets ensomme beliggenhet i
betraktning og tenker over hvor usedvanlig langt det var fra dette bondesamfunnet til nærmeste by, burde
man kanskje heller forbauses over det man tross alt, i de forskjellige tidsavsnitt, kan spore av nye
impulser.
Sá langt várt materiale kan fortelle, var pávirkningen fra bykunsten periodevis sterkere og svakere. Pá
samme máte som de islandske kunstframbringelser i middelalderen for en stor del má ses pá bakgrunn av
de norske, má de senere forst og fremst ses mot en dansk bakgrunn. Etter reformasjonen er «bykunsten»
stort sett det samme som kunsten i Kobenhavn. Vi har sett tydelige innslag fra den i den islandske relikt-
kunst i det 17. árhundre, men aldri synes dens innflytelse á ha vært sá sterk som i det 18., da den islandske
planteornamentikk viste en utrolig stor variasjon. Som vi sá(s. 113-114) ble de moderne motiver da ikke
bare i noenlunde ren form opptatt av mer eller mindre faglærte skjærere. De gjorde seg ogsá i vekslende
grad gjeldende i den egentlige folkekunst.
Folkekunstens former kan ellers være noksá ubestemmelige, sá en av og til kan fole seg fristet til á tale
om et stilistisk ingenmannsland. Men det er forholdsvis sjelden at en blir nodt til á plassere de islandske
arbeider her. Et og annet trekk pleier gjerne á rope, om ikke stykkets alder, sá iallfall dets sammenheng
med en bestemt stilart. I det danske Nationalmuseums kataloger har man av og til hatt bruk for uttrykket
«romanicerende» for á karakterisere islandsk ornamentikk fra forholdsvis sen tid, men med romanske trekk.
Kvaliteten er selvfolgelig sterkt skiftende i det store materiale vi har undersokt. Verkene er blitt til pá
vidt forskjellig tid og tross alt under svært ulike omstendigheter. Det gir naturligvis en særlig glede á stanse
ved de virkelige kvalitetsarbeider. Studiet av planteornamentikken i den islandske treskurd har vist oss at
de ikke var fá pá dette omráde. Det har gjort det klart at et stort antall islandske treskjærere ikke bare kunne
skape egenartede verker, men ogsá kunstnerisk hoytstáende, — og det gir en páminnelse om at man ikke
altfor ensidig bor identifisere Islands gamle kultur med litteraturen. Landet har ogsá fostret mange be-
gavelser innenfor «hándens kunst», — det viser verkene, selv om navnene for storste delen er glemt.