Bibliotheca Arnamagnæana. Supplementum - 01.08.1967, Blaðsíða 60

60
i den gamle romanske «islandske» stil, uten renessanseinnslag og med stor forkjærlighet for spiraler.27
La oss til slutt nevne et drikkehorn, trolig fra ca. 1600, for en stor del dekket med den samme plante-
ornamentikk i flatt relieff.28 Den máten de spiralopprullede grener er slynget i hverandre pá, synes á tyde
pá en viss pávirkning fra bándentrelacene. Men ellers er elementene de samme. De smá treflikete blad er
tallrike. Deres midtflik har her en «perlerad» langs midten — en detalj sorn forekommer báde i romansk
planteornamentikk og i renessansens. De to innskriftbánd som avgrenser ornamentfeltene, har et bibel-
sted pá latin (med höfðaletur).
Nár man sammenligner med den rike renessanseskurd i Danmark, fár man lyst til á si at renessansen
stort sett gikk hus forbi i islandsk treskjæring. Men det ville neppe være rett á uttale noe slikt uten visse
forbehold. Yi har fátt et levende inntrykk av at gammelt og nytt trivdes side om side etter reformasjonen,
somme tider til og med side om side i samme verk. Dette har vi eksempler pá báde i treskurden og i annen
kunst. Og vi har tilstrekkelig klare vitnesbyrd om at renessansesestilen var kjent pá Island for 1600. Den
ble sikkert forst og fremst brakt til landet av den hoyere geistlighet, og som nesten all kulturpávirkning
etter reformasjonen kom den hovedsakelig fra Tyskland via Kobenhavn. Men etter várt lille materiale á
domme synes den nye stil á ha opptrádt temmelig sporadisk. Den forte iallfall ikke til noen allmenn kurs-
endring eller oppgivelse av den eldre, stort sett romanske, uttrykksmáte. Vi sá at ett enkelt motiv, den
tette bándentrelac, tilsynelatende ble meget villig opptatt av skjærerne. Men en gjcnnomfort renessanse-
stil ser ut til á ha ligget for fjernt enná. Hva den gotiske stil angár, har den sannsynligvis aldri hatt noe
virkelig gjennombrudd i islandsk treskjæring, selv om báde planteornamentikken og andre motiver i
enkelte verker kan være farget av den.29
#
Nár vi kommer til det 17. árhundres treskurd, er vi plutselig i en ny situasjon. Det bevarte materiale
blir adskillig mer omfattende — treskurden utgjor fra ná av den storste gruppen innenfor bevart islandsk
kunsthándverk30 — og tallrike gjenstander er forsynt med árstall. Ved stilanalysen skal vi ta várt utgangs-
punkt i de 76 daterte eller sikkert daterbare gjenstander som er noye undersokt nár dette skrives.31 Det
er 8 sengefjoler, 2 stoler, 9 skap eller deler av skap, 5 kister og skrin, 8 lárar, 3 spónastokkar, 7 öskjur, 27
mangletrær, 3 epitafier, 1 ramme om epitafium, 2 prekestoler og 1 par vindskier. Av dem er 1 skap, 2
lárar og 8 mangletrær helt uten planteelementer, og 65 gjenstander med mer eller mindre planteornamen-
tikk gjenstár. Et raskt overblikk over disse saker gir oss det inntrykk at den skárne planteornamentikk i
tida 1600-1700 var kraftig og interessant og meget variert. Ingen av de daterte gjenstandene med plante-
ornamentikk skriver seg fra for 1630-árene, bortsett fra den ene av prekestolene, som bærer árstallet 1617.32
27 Harry Fett, op. cit., fig. 32. Myndir, fig. 102.
28 Avbildet i Myndir, fig. 34, i J. Olrik: Drikkehorn og
Solvtoj, fig. 32.
29 Selv i hándskriftilluminasjonene greide ikke den
gotiske stil á fortrenge den romanske. Harry Fett taler om
et «gotisk intermezzo» i hándskriftene og sier at den romanske
stil her «overvant» báde gotikk, renessanse og barokk.
(Miniatyrer, s. 36-38.)
30 Jfr. Matthías Þórðarson: Islandsk folkekunst, navnlig i
17. og 18. aarhundre, s. 446-447.
31 Etter gjennomgáelsen av den bevarte islandske tre-
skurd i Þjóðminjasafn íslands, Nordiska Museet, Dan-
marks Nationalmuseum, norske museer, Victoria & Albert
Museum og Hamburgisches Museum fiir Völkerkunde und
Vorgeschichte. (Det kan ikke garanteres at alle gjenstandene
med árstall fra perioden i de nevnte museer er kommet med.)
32 Roar Hauglid har overfor meg gitt uttrykk for at nár
man er vant til á beskjeftige seg med norsk materiale fra det
17. árhundre, virker det páfallende at man pá Island
stoter pá den ene daterte gjenstand etter den andre. I Norge
har man ytterst fá daterte ting fra samme tid. — Det er
mulig at islendingene med sin historiske sans i storre ut-
strekning gjorde det til tradisjon á sette pá árstall.