Bibliotheca Arnamagnæana. Supplementum - 01.08.1967, Blaðsíða 31

31
da det er lite trolig at andre kir'ker kan ha vært store nok til á romme hele bildet).48 Slik kan det være med
flere verker, som senere er blitt flyttet til andre hus. En parallell til dette har vi i de mange norske stav-
kirkeportaler som senere er blitt nyttiggjort i loft og andre profane bygninger.49
Om ett av Islands mest beromte middelalderminner, doren fra Valþjófsstaðir i kljótsdalur (fig. 48),50 vet
vi ná at det forholder seg pá lignende máte. Ogsá om den ble det sagt at den stammet fra en gammel
skále. Dette ble tilbakevist av Kr. Kálund (1879-82),51 men sporsmálet er ogsá senere blitt diskutert. Med
Magnús Már Lárussons grundige utredninger og rekonstruksjonsforsok02 skulle en tro det endelig má
være fastslátt at den helt fra begynnelsen har vært kirkedor.
Det er ikke á undres over at meget har vært sagt og skrevet om denne doren med den praktfulle drage-
ornamentikk og den dramatiske riddersaga og som dessuten har en runeinnskrift. Sá grundig er alle
detaljer i utskjæringene blitt studert, at ogsá det lille som finnes av planteornamentikk, er blitt omtalt.
Denne moter vi utelukkende i nedre halvdel av det overste felt (hvis vi da ikke skal regne med lovens
haledusk, utformet som en flott palmett, i ovre halvdel av feltet). ’* «Utvivlsomt er nederste halvcirkels
billeder med det knapt afsluttede voldsomme optrin eventyrets forste del, der som saa mange andre
eventyr begynder med ridderen i den gronne skov.»54 Anders Bæksted fortsetter med á gjengi hovedinn-
holdet av de litterære skildringer fra middelalderen som er mest beslektet med denne skárne framstilling
av ridderen som redder en love ved á gjennombore den fryktelige drage med sitt sverd. helles for dem
alle er bl. a. at helten rider gjennom skogen, og det er rimelig á tro at det er denne skjæreren har antydet
ved plantemotivene.55 En glatt, slangelignende rankestengel med forgreninger skyter opp fra en tue,
slynger seg om dragens fot, hals og ene vinge og ender overst i et stort og vakkert, trefliket blad med bred
tungeformet midtflik og to svungne og opprullede smalere fliker. Dragen i dodskamp griper med sin ene
fot om stengelens nedre del. Under dragens buk og hestens forben ses et par mindre vekster, en palmett
og en opprett og symmetrisk plante, som kanskje skal være et lite tre. Endelig vokser helt til venstre fram
en rankekroll like foran lovens snute. Stengelen ender i et meget fantasifullt blad, voluttaktig opprullet i
tuppen. Det skal nok oppfattes som halvt sammenbrettet. Langs midten ses noen smá takker, og et nytt
og mindre, likeledes sammenbrettet blad skyter ut — en pussig parallell til dragens hode med den synlige
tanngard og tungen hengende ut av kjeften. Plantemotivene antyder omgivelsene, virker som utfyllende
ornamenter, og har ogsá den viktige oppgave á bremse pá den voldsornme bevegelse som foregár i begge
retninger.56 Sá aktivt synes ranken á ta del i kampen mot dragen, og sá glatt og myk virker dens stengel,
at den er blitt oppfattet som en orm.57
Om utskjæringenes alder har det vært en del diskusjon, og resultatet synes á være at de báde av histo-
48 Jfr. s. 27, note 29.
49 Per Gjærder: Norske pryd-dorer fra middelalderen, s.
16: «Etterhvert som de gamle stavkirker ble revet ned, ble
portalplanker og dorfloyer, eksempelvis i Hylestad og Lardal
stavkirker, i sin tid avkortet og innsatt i private hus.» Roar
Hauglid nevner et annet eksempel: Rester av en stavkirke-
portal brukt som dortiler i et loft i Valle, Setesdal. (Setes-
dalens stavkirkeportaler, s. 89 og fig. 9.)
60 Om litteratur se ovenfor, s. 19.
61 Bidrag til en historisk-topografisk Beskrivelse af Is-
land II, s. 226-228.
62 Saga II, Revkjavík 1954—55, s. 84-154.
63 Den treflikete gjenstand som ridderen holder i hánden
pá det ovre bilde, har vakt en viss oppmerksomhet. Som
Bæksted fremholder, Islands runeindskrifter, s. 192, ser den
nærmest ut som en stilisert blomst, men det er ogsá blitt
antatt at den skal forestille drageklor som ridderen har med
seg som seierstrofé. Jfr. Bjorn M. Ólsen: Valþjófsstaðahurð-
in, s. 26 med note 2. Til det siste er á si at den ikke ligner
pá de drageklor som vi ser sá mange av pá dragene pá doren.
64 Bæksted, op. cit., s. 189.
55 Disse er holdt i det samme lave relieff som det ovrige
(ca. 1 cm. over bunnflaten).
56 Restaureringen av doren i nyere tid (omtalt i Magnús
Már Lárusson: Maríukirkja og Valþjófsstaðarhurðin, s.
109-110 og 114-116) ser ikke ut til á ha medfort nevne-
verdige endringer i noen av planteelementene.
57 Stefán Árnason: Lýsing kirkjuhurðarinnar á Valþjóf-
stað, se Bæksted s. 195-196. Björn Magnússon Ólsen der-
imot kaller den for et stort tre (Valþjófsstaðahurðin, s. 25).
Han gár nærmere inn pá sporsmálet (op. cit., s. 26,
note 1: «Jeg hefi heyrt marga efast um, að þetta væri trje,