Bibliotheca Arnamagnæana. Supplementum - 01.08.1967, Blaðsíða 15

15
utelukkende av furu. Om tingene etter reformasjonen kan man si at hovedregelen er furu i storre styk-
ker, mens de mindre dels er av furu, dels av bok, unntaksvis av andre treslag.17
#
Forut for treskurdens vekst i Islands bygder má ha gátt en rik blomstring i det ovrige Norden. Mange
av nybyggerne hadde ogsá sett andre deler av verden enn Skandinavia. De kan ha fátt kjennskap til
kunsten pá De britiske oyer og annetsteds. Men de fleste var av skandinavisk herkomst, og storparten
av dem kom fra det landet som noen tiár for landnámets begynnelse hadde frambrakt Oseberghaugens
mange mesterverker i monumental treskurd. Pá grunn av dette rike funn er det blitt antatt at et av tidens
ledende kunstsentra má ha ligget i Vestfold.18 I samme retning peker Borrefunnet og Gokstadfunnet,
hvor stilutviklingen kan folges videre.19 Osebergstil og Borrestil er blitt navn pá stilfasene i Norden i eldre
vikingtid.20 Man regner med at landnámet pá Island gikk for seg fra 870-árene til ca. 930, og i dettetids-
rommet var Borrestilen den dominerende. Det er forst og fremst fra metallarbeider en kjenner den. Av
treskurd i denne stilen er bare bevart et lite antall gjenstander fra Gokstadfunnet og bruddstykke av
en gjenstand fra Tuneskipet.21 Funn pá Island viser at smykker og andre smásaker som innflytterne brakte
med seg, for det meste var forarbeidet i Borrestil.22
De eldste prover pá treskurd funnet pá Island selv skriver seg fra det folgende tidsavsnitt. (Nedenfor
s. 23-27; fig. 35-39.) Det er noen sjeldne stykker, eksempler pá monumental treskurd i yngre viking-
stilP Vi har ikke bevis for at disse arbeider er blitt til i landet selv og skyldes islandske skjærere. Men det
skulle ikke være noe i veien for det. Er det rett, som det er blitt hevdet, at treskjæringen var den ledende
kunstform i Norden i vikingtiden,24 var det bare naturlig at innflytterne brakte den med seg til Island og
fortsatte á skape verker av hoy kvalitet. Uten dette ville ogsa den senere islandske treskurdtradisjon
være vanskelig á forklare — særlig nár knappheten pá egnet innenlandsk tremateriale tas i betraktning.
Vi vet dessuten at sá mange andre hándverksgrener ble medbrakt til landet og holdt pá et hoyt nivá,
som f. eks. husbygging (i den grad den kunne overfores), skipsbygging, grovere og finere smedhándverk
og veving.25 Det er liten grunn til á tro at treskjæringen skulle danne noe unntak. Sá lenge sambandet
med utenverdenen var livlig, er det ogsá trolig at de islandske treskjærerne fulgte forholdsvis godt med i
de skiftende stilretninger.
Som nevnt fortelles det enkelte steder i islendingesagaene om utskjæringer i tre. Landnámabók (Hauks-
bók) siterer fra Úlfljótslovene26 et forbud mot á seile inn til kysten med gapende hoder pá skipene sá
landvettene kunne bli skremt: «Þat var vpphaf hinna heidnv Laga at menn skylldv ei hafa hofud
skip i haf. enn ef þeir hefdi þa skylldi þeir af taka hofud adr þeir kvæmi i landssýn ok sigla ei at landi
med gapandi hofdum eda ginandi trionum sva at landvettir fælist vid.» Vi har her et vitnesbyrd om
flere af de udskárne stykker som vist pá skitsen. 3. Betula sp.,
formentlig Betula pubescens Ehrh., Dunbirk, vildtvoksende
i store dele af Europa og Nordasien, almindelig i Island*).
Kun benyttet til de to runde knapper pá æskens overside.»
*)iflg. JESSEN & MENTZ: Vilde Planter i Norden.
17 Jfr. íslenzkir þjóðhættir, s. 118.
18 Shetelig: Vestfoldskolen. Osebergfundet III, s. 162.
19 Se Brogger: Borrefundet. Nicolaysen: Langskibet fra
Gokstad. Hougen: Studier i Gokstadfunnet.
20 Shetelig, op. cit., s. 295, 301.
21 Shetelig, op. cit., s. 217 og s. 231—232. Nicolaysen, op.
cit., særlig Pl. V, VI og XI.
22 Eldjárn: Kuml og haugfé, s. 395-396. J. Brondsted,
som regner Jellingestilens begynnelse alt fra Borrefunnets
tid, synes ikke á ha bruk for betegnelsen «Borrestil». (Early
English Ornament, s. 178-185.)
23 Vi holder oss fortsatt til inndelingen hos Shetelig, som
setter skillet mellom eldre og yngre vikingstil til noe etter ár
900 (op. cit., s. 301).
24 Shetelig, op. cit., s. 330.
25 Se f. eks. Iðnsaga íslands I—II, kapitlene om de nevnte
hándverksgrener.
26 Landnámabók 1900 s. 95-96.