Bibliotheca Arnamagnæana. Supplementum - 01.08.1967, Side 122

122
somt utseende og kan ikke frakjennes en viss primitiv kraft. De samme skrásnitt med tverrstreker som vi
nettopp sá pá en sengefjol og et par prjónastokkar, forekommer ogsá hos denne skjærer (se fsl. trésk. I
[2], fig. 21). Vi har tilstrekkelige opplysninger om tingenes proveniens til á kunne anta at han horte hjemme
i ísafjörður. Det ser dermed ut til at dette trekk kan være kjennemerke pá en hel «skole» i nordvest.
Pá en sengefjol med speilmonogram i den store runde midtmedaljong, höfðaletur langs alle fire kanter
og árstallet 1838 (fig. 322) er rankene helt symmetriske. Hver av dem har sitt utspring fra en hjerteformet
«rot» prydet med siksakborder ved medaljongen. Hovedstengelen gár i bolgegang og skjæres av sine grener
etter samme prinsipp som pá sengefjola fra 1823 og stokkur fra 1834. Hver gren ender i en blomsterlig-
nende dusk av bladfliker. Den er helt symmetrisk med tre smá fliker i tuppen, deretter en meget storre og
bredere bladflik pá hver side, spiss og svungen og med en siksakbord tvers over. Endelig folger en mindre,
lett opprullet bladflik pá hver side. De samme dusker skyter ut enkelte steder pá stenglene, som ogsá har
mindre blad, bestáende av en eller tre fliker. Stengelen har siksakborder ved forgreningspunktene, forovrig
er den glatt. Bladdusker og fliker folger ikke stengelens lop, de spriker og synes á bremse pá deres beve-
gelse. Derved fár denne ornamentikk et naturalistisk preg — minner om lev i vind. Skjæreren má nærmest
ha drevet masseproduksjon. En mengde gjenstander, sengefjoler, skrin, prjónastokkar, har lignende ranker
med noyaktig de samme 7-flikete dusker og mindre blad langs stenglene. Utstyret ellers kan variere noe.
Stenglene kan ha indre konturlinjer, de mindre bladfliker kan være uthult ved en skrá nedskjæring, og
tverrbándene er ikke alltid siksakborder. Grenene skjærer heller ikke alltid hovedstengelen. Men hánden
er ikke til á ta feil av. Det er en pen og sirlig skurd. Mange av tingene er udaterte (eks. fig. 323-325), men
vi har ogsá flere med árstall, nemlig et skrin fra 1838, en sengefjol fra 1839 og en sengefjol fra 1845
(Þjms. 10795, 10639 og 14470). En stor del av gjenstandene er kommet fra ísafjörður, sá skjæreren har
sikkert hort hjemme der. Han har oyensynlig hatt en lang virketid. Det finnes et par prjónastokkar med
en skurd som ikke synes á avvike noe fra den tidligere, og med de innskárne árstall 1863 og 1870 (NMS
38,850 og Þjms. 10755). Árstallene gir inntrykk av á være ekte.
Vi skal ná se pá noen ranker som er skáret av dikteren Hjálmar Jónsson (kalt Bólu-Hjálmar; 1796-1875).
De er pá et skap som bærer árstallet 1840 med romertall (fig. 326). Prinsippet for dekorasjonen er her stort
sett den samme som pá skap vi kjenner fra det 17. árhundre. Det er forsiden som er dekorert, og denne
rager noe ut over selve skapet til alle kanter. Det framgár klart at Bólu-Hjálmar má ha vært glad i ranker.
Det er enkelt- og dobbeltranker som pryder de fleste av ornamentfeltene. Disse er mange, for skapdoren er
meget bredere enn pá de eldre skap og er forsynt med ramtrær, og disse er dekorert, overst med «Anno»
og árstallet, forovrig med enkeltranker. Skapets sidestykker har ogsá hver sin enkeltranke, mens fotstykket
og toppstykket har dobbeltranker. Endelig finner vi en gjennombrutt og pásatt plante med bolgende
stengel midt i dorens fylling. Enkeltrankene er sammenhengende og regelmessige bolgeranker. Men de
virker ikke monotone, for grenene som ruller seg sammen i hver bolge, ender i meget variert bladverk.
Noen steder er mange fliker koblet sammen sá det kan minne om kastanjeblad, andre steder er flikene
færre, gjerne spisse og svungne. Enkelte smágrener ender ogsá i voluttaktige opprullinger. Vi legger merke
til at det ofte er flere enn én gren i hver bolge, og at grener og bladverk folger rankens lop pá en helt annen
máte enn hos den produktive skjærer vi nettopp omtalte, og hvor bladene nærmest syntes á motarbeide
bevegelsen i stengelen. Pá denne máten kan vi si at Hjálmars ranker virker mer harmoniske. Han har ogsá
brukt innskárne linjer og snitt meget diskret, slik at de er underordnet helheten og hjelper til á gi plante-
formene liv (i motsetning til den nylig omtalte skjærer med den voldsomme bruk av snittverk og skravering).
Hovedstenglene har for det meste innskáren midtlinje, og en del av bladflikene har et karvesnitt eller en
grunnere fordypning som folger flikens egen form. Noen av dem har isteden et tverrbánd over midten.