Bibliotheca Arnamagnæana. Supplementum - 01.08.1967, Blaðsíða 84

84
stabil. Unntak danner skapet fra 1672 (fig. 143) med sine bándentrelacs, det fra 1673 (fig. 82) som ikke
har utskjæringer i disse felter, og nr. 10984 (fig. 135) som har dobbeltranker med entrelacs.
Ser vi pá dorene, viser disse det samme som toppstykkene: at skapene med árstallene 1653, 1672 (fig.
83), 1673 og 1674 danner en gruppe for seg, forskjellig fra váre to ovrige grupper (de fem skap fra Eyja-
fjörður og de tre som vi har máttet noye oss med á henfore til Nordlandet). Det som er igjen av doren pá
skapet fra 1653 (fig. 79), er karakteristisk nok. Bortsett fra árstallet (innskáret romertall) er bevart en
sirkelrund medaljong med et tre med grener symmetrisk til hver side nederst og i toppen. En love spretter
opp bak stammen, slenger hodet bakover framfor stammen og biter seg selv i halen. Det neste i alder
(fig. 83) har i tre rektangulære felter eierens navn, en rankestubb og et symmetrisk beslagornament, i to
sirkelrunde felter IHS-monogram og en seksbladsrose i relieff. Til gjengjeld finner vi treet og loven igjen
i to smá firkantete felter ovenfor sidefjolenes planteranker. Trestammene er her plassert diagonalt i feltene.
Doren pá skapet fra det folgende ár (fig. 82) har i de firkantete felter innskriftlinjer og en rankestubb, i de
to runde treet med loven bakom. Treet i den overste medaljongen har ved basis en rosett pá hver side.
Grenverket er her usymmetrisk og ligner meget pá den slyngning som h-en i IHS-monogrammet pá
skapet fra 1672 ender i. Endelig har doren pá skapet fra 1674 (fig. 85) to felter med innskrift, ett med et
symmetrisk plantemotiv (av rankeelementer) og to runde med love bak tre. Det er uten videre klart at
denne form for dekorasjon av doren er en helt annen enn pá váre to ovrige grupper av skap, hvor den er
fullstendig dekket av ornamentikk, for det meste av entrelac-motiver av mer eller mindre vegetabilsk
karakter. Pá samme máte som for toppstykkets vedkommende ser det ut til at skapforside nr. 10984
(fig. 135) stár i en mellomstilling mellom Eyjafjörður-skapene og vár nye gruppe av skap. Ogsá doren er
nemlig her inndelt i felter, alle firkantete. I det overste er et IHS-monogram med planteelementer, sá
folger to med innskrift, i det neste et firbent dyr i rankeverk. Her er ikke noen enkelt trestamme, men to
vertikale hovedgrener, hvorav den ene skyter opp foran dyrekroppen, den andre bak den. Det nederste
felt er fylt av en bándentrelac. Skapenes afotstykken er her av mindre interesse, da deres utsmykning
varierer sterkt, unntatt for de fem Eyjafjörður-skaps vedkommende, som i denne henseende danner en
helt enhetlig gruppe. Men det skulle tydelig nok framgá at det skapet som er blitt satt i forbindelse med
biskop Guðbrandur (fig. 144), motivmessig stár temmelig nær den nye gruppe vi har funnet fram til,
mens det har forholdsvis lite til felles med de to ovrige grupper. Det kan neppe være riktig at «skabet
kunde i alder ná tilbage til Gudbrands bispetid». Tvertimot er det ting som taler for at det er yngre enn
skapene i den gruppen det er mest beslektet med, og hvor det yngste bærer árstallet 1674. Detaljene i
planteornamentikken er sá egenartede at en ikke foler seg riktig sikker pá om de helt kan forklares ut fra
eldre islandske planteformer + impulser fra bruskbarokken, eller om vi ogsá má forutsette et visst
kjennskap til barokkens akantusformer. Meget kan forklares ved en sammenligning med enkelte av Guð-
munds verker. Noen av grenene i de to nederste ornamentfelter pá doren ser ut til á være utstyrt med
bruskbukler. Noe tilsvarende til rankenes klokkeformede blomster finner vi pá det ene av Guðmunds
felter i alabast-tavlen i Hólar domkirke.89 Rankenes runde blad med neglesnitt minner ikke sá lite om
«knoppene» pá Guðmunds «bruskranker» pá Gröf-alteret (fig. 112). Men man kunne kanskje med noen
rett hevde at det i disse ranker av Guðmundur allerede er akantusen som stár i knopp. Pá den annen side
kan motivene pá skapets toppstykke, den gapende maske og de to blandingsvesener, like gjerne være ut-
slag av renessansen som av barokken, og de enkle «s-svungne» blad pá grenene som gár ut fra maskens
sider, ligner dem som stadig gár igjen i de smá initialer i Guðbrandsbiblía. At skapet tidligere skal ha státt
89 Stakir steinar, s. 147.