Bibliotheca Arnamagnæana. Supplementum - 01.08.1967, Blaðsíða 100

100
Det virker i ferste omgang forbausende at en benkevange med árstallet 1793 (fig. 184) blir tilskrevet
den samme Ámundi Jónsson. Rankeornamentikken i relieff som pryder den, er utfort med suveren sikker-
het. Det er en overbevisende organisk sammenheng i denne ranken, hvor grenene krysser hovedstengelen
pá en máte som mer minner om systemet i Guðmundur Guðmundssons <(bruskranker» pá Gröf-alteret
(fig. 112) enn om de romanske overskjæringer. Vi har her en«islandsk» betoning av stenglene, men bladene,
som for det meste er satt sammen til dusker, er akantus, og ogsá blomsterkronene synes á være sammen-
satt av akantusblad. Disse blomstene er av lignende type som noen vi finner overst og nederst pá den
nevnte altertavle. At samme skjærer skal ha laget sá ulike ranker med bare ett árs mellomrom, kunne ha
sin forklaring i at han hadde arbeidet etter svært forskjellige forbilder. Sá mangeartet som akantusorna-
mentikken var, er dette godt mulig. Det ser ut til at ranken pá benkevangen har trekk fra tysk akantus
(f. eks. blomstene og de kremmerhus- eller hornlignende skjedeblad).30
Helt upávirket av de nyere stilarter synes rankene pá en sengefjol fra 1793 (fig. 188). Det er dobbelt-
ranker med kryssende stengler som danner en rekke spissovale medaljonger, og disse er fylt av forskjellige
palmett-typer, pá samme máte som pá Grund-stolene, men enklere og i færre varianter (se ovenfor
s. 41). Báde dobbeltrankene og de tre monogram-medaljonger pá denne sengefjol er utfort i rundet
relieff, mens höfðaleturlinjene er plane som sedvanlig.
Rankene pá en sengefjol fra 1794 (fig. 190) gir oss en repetisjon av former vi tidligere har sett. Det er to
regulære bolgeranker, som gár symmetrisk til hver sin side fra en sirkelrund midtmedaljong med to sam-
menslyngede monogrammer. Stenglene er glatte, rundede og hulkilte. Grenene ender i voluttaktige
opprullinger. I hvert av hjornene mellom hovedstengel og sidegren vokser fram et trekloverformet blad pá
stilk. Andre stilker bærer rundinger, dels smá og glatte, dels fylt med perlerader. Et par av disse frukter
pá stilk er hjerteformede og minner om den pá skrinet fra 1772 (fig. 175). Her finnes treflikete blad, men
de fleste er lansettformede, noen «S-svungne», og mange er fylt med en perlerad, som gjor at de minner om
ápnede ertebelger. Noen av disse er opprullet i tuppen. Disse blad har stor likhet med dem pá den symme-
triske renessanseplante pá öskjur fra 1698 (fig. 105).
Et gjennombrutt ornament fra en korskranke (fig. 196) er satt sammen av seks bord. Det er ikke forsynt
med árstall, men vi kan slutte at det má være laget mellom 1797 og 1819. Det opplyses nemlig at skjæreren
var presten Jón Stefánsson pá Helgastaðir (S.-Þing.), og hans prestetid der faller i denne periode. Orna-
mentet er utelukkende vegetabilsk. Det er dobbeltranker som gár i bolgegang tvers over bordene, og de
flate, glatte og bándaktige stengler med indre konturlinjer krysser hverandre og ender i volutter. Mange
tynnere smágrener krysser ogsá de bredere stengler. De avsluttes av smá volutter og bladfliker. Disse
gjennombrutte ranker minner meget om de vanlige flatskurdrankene.
Til slutt skal vi se litt nærmere pá den yngste av váre tidfestede ranker fra árhundret (fig. 162). Det er
eia flatskurdranke pá en sengefjol med árstallet 1799. Egentlig er det to ranker som gár ut til hver sin side
fra en sirkelrund medaljong pá midten. Men symmetrien er fullstendig, sá vi kan trygt betrakte den ene
som en gjentagelse av den andre. Stenglene er de vanlige brede med indre konturlinjer og med tverrbánd
ved forgreningspunkter. Men det er tydelig at denne ranke er blitt noe beriket med nyere elementer. Det
er akantusformene som pá en meget forsiktig máte gjor seg gjeldende. Hovedstengelen har sitt utspring
fra en slags bladkalk med tunget kant, og store myke skjedeblad med innskárne nerver vokser ut fra tverr-
bándene ved forgreningene. Innerst i en av spiralopprullingene er lignende blad ved siden av volutten.
Báde stengler og bladfliker har her og der bladtunger i relieff langs kanten. (Jfr. omtale av en sengefjol fra
1790, s. 99.) En stor klokkeformet blomst er sammensatt av to svungne blad med bladtunger langs kanten
30 Se Hauglid: Akantus I, fig. s. 130 og 143.