Bibliotheca Arnamagnæana. Supplementum - 01.08.1967, Blaðsíða 110

110
holdt seg til et sá lite format. I virkeligheten har man ogsá svært lite á gá ut fra nár det gjelder den oppfat-
ning at den omtalte smáfine skurd er av Hallgrímur. Egentlig bygger den pá noen ord av Sigurður Guð-
mundsson pá en papirlapp limt i et skrin (fig. 283) som hadde vært i hans eie. Der stod: Hallgrímur
faðir Þorláks í Skriðu hefir skorið þennan kistil.54 Hvis man ferst festet lit til denne opplysning, mátte
man derav slutte at de ovrige gjenstander med samme skurd var av Hallgrímur. Men man vet intet om
hvor Sigurður Guðmundsson hadde antagelsen fra. — Det lar seg kanskje ikke gjore á bevise at tradisjonen
er sikrere nár det gjelder den andre gruppen av utskárne gjenstander, som alle er uten árstall. Men det
kan nevnes at en av Hallgríms svigerdotre hadde det samme navn, Þórunn Jónsdóttir, som stár med
höfðaletur pá et av skrinene (fig. 294-297). Dessuten er det rimelig á tro at en kirkebenk (fig. 288, 289) som
ogsá horer til i denne andre gruppen, er av Hallgrímur, da vi vet at han malte altertavler.55 Denne gruppens
ornamenter er til dels gjennombrutte og pásatte, til dels utfort i uvanlig hoyt relieff. Den utskárne forside
pá et noe defekt skap (fig. 293) gir et godt begrep om dem. Fra en vase nederst pá midten gár et bredt
knekket bánd ut til hver side og fortsetter med sine vinkler og kurver helt til midtmotivet overst. Det er to
engler som holder en kongekrone over en ring omgitt av bladverk og med en maske inni. Men i relieff
oppá bándet gár hele veien en smal rundet og glatt rankestengel, som riktignok unngár bándets skarpe
vinkler, men ellers ikke forlater det et oyeblikk. Den har sitt utspring fra den samme vasen, hvor det for-
ovrig ogsá sitter en fugl pá en frukt (?). Rankens grener er mange og har en fantastisk rikdom av for-
skjelligartede blad og blomster. Variasjonen okes ytterligere av de mange innskárne linjer og smá snitt.
Figurene er foruten de nevnte et par fete nakne engler i dansende stilling, med det ene benet pá en nype-
roselignende blomst og med en blomsterbukett i hánden. Alt er meget ffnt gjort, bortsett fra en viss klosset-
het i figurframstillingen. Det er stort sett de samme ornamentale elementer vi finner pá de andre gjen-
standene i gruppen (fig. 288-292, 294-297), selv om vi vel má si at vekstene pá noen av dem er mer akantus-
lignende. Sysselmann Guðni Sigurðsson (omtalt ovenfor s. 107) má muligens fratas æren for den nevnte
lille kiste (fig. 298, 299). Tross en skjemmende maling som delvis skjuler detaljene, kan man se at skurden
har en umiskjennelig likhet med Hallgríms.
Hallgríms kombinasjon av knekket bándverk og stengelranker med blomster virker temmelig egenartet
og uvant pá bakgrunn av de motiver som dengang ellers var i skuddet i de nordiske land. Báde i Sverige,
Danmark og Norge var Régencens bándmotiver tatt opp i den dekorative treskurd, gjerne som brede
solide bánd i likhet med Hallgríms, men kombinert med akantus.56 En kan sporre om Hallgrímur har villet
erstatte akantusen med ranker som mer minnet om de gamle islandske. Mer sannsynlig er det vel at hans
motiver engang var forholdsvis vanlige, selv om det ná kan være vanskelig á finne helt overbevisende side-
stykker til hans verk. Ser vi pá de enkelte detaljer i hans skapdekorasjon (fig. 293), er det ikke sá vanskelig
á gjenfinne dem hos tidens ornamenttegnere. De store klokkeformede blomster som henger helt ned til
kanten av det dekorerte felt, kan vi f. eks. se allerede hos Bérain; og hos Daniel Marot har de samme
klokker en vekslende anvendelse.67 I stikk av Pierre Ranson (1736-1786) moter vi de knekkede bánd kom-
binert med lange blomstrende skudd eller slyngplanter, dertil blomsterkurver og fugler.58 Flest paralleller
kan nok pávises med enkeltheter i komposisjoner avDaniel Marot(ca. 1680-etter 1718), franskmannen som
54 Skýrsla------- 1871-1875, s. 30.
65 Midtpartiet av en av dem er avbildet i Kr. Eldjárn:
Hundrað ár í Þ., nr. 38. Her gis ogsá noen biografiske opp-
lysninger om Hallgrímur. En fyldigere omtale har han fátt
i Þorkell Jóhannesson: Tryggvi Gunnarsson [Reykjavík
1955], s. 2-4. Se ellers Islenzkar æfiskrár II, s. 283.
66 Se Hauglid: Akantus I, s. 120 ff., II, s. 103 ff. Det kan
nevnes at Ole Nielsen Weierholt i Norge arbeidet i bánda-
kantusstil sá sent som i 1770- og 1780-árene. (Akantus II,
s. 170-174.)
67 Jessen, Bd. 2, s. 174, 177, 183. Her kan vi ogsá kaste et
blikk pá et rustikt dansk ornament (fig. 287), som vi ellers
sammenlignet med den «smáfine» skurden.
58 Jessen, Bd. 4, s. 74, 75.