Bibliotheca Arnamagnæana. Supplementum - 01.08.1967, Qupperneq 80

80
enn pá noen av de andre skapene. Endelig kan nevnes en detalj som vi bare finner pá dette ene fotstykke:
en stengel gár ut fra midten av hvert av de storste bladene (uten á gi inntrykk av á være en forlenget blad-
flik). Likheten kan derimot være sláende nár vi sammenligner de enkelte blad pá denne forside med dem
pá de fire andre. Om mangletrærne tor vi heller ikke pástá noe sikkert. De knnne være laget av ham som
skar ut de fire skapene, eller av ham som skar det femte hvis det var en annen, eller av en tredje skjærer
som hadde en tydelig forkjærlighet for border av kilesnitt, neglesnitt og skrálinjer, som ikke forekommer
pá skapene. At stengler og blad her er nær i slekt med dem pá skapene, kan det pá den annen side ikke
være tvil om.
Enda har vi noen stykker som stár disse sá vidt nær at de bidrar til á rettferdiggjore uttrykket «skole».
Det gjelder i forste rekke et plankestykke med utskjæringer pá framsiden (fig. 136). Om dets proveniens
har vi ingen opplysninger. Det er tydelig at det er avsaget i begge ender, og det er vanskelig á \ite hvor
mye som mangler der. Som det ná er, utgjor utskjæringene et omtrent symmetrisk motiv. Pá midten er et
IHS-monogram som minner sterkt om dem pá skapene og har de samme entrelac-tendenser, og pá hver
side av dette slynger fire rankespiraler seg i hverandre og danner ogsá entrelac. Mindre grener skyter ut
fra dem og danner smáspiraler. Alle grener har en rundet overflate og ender i treflikete blad. Men hermed
opphorer likheten med skurden pá skapene, som ingensteds har slike omfattende spiraler. Her er ogsá en
mindre utpreget snittpryd i bladene, som bare har ett enkelt, forholdsvis grunt karvesnitt i en eller to av
flikene. Bladene er vakkert formet. Det forekommer at et lite trefliket blad ligger delvis oppá et storre.
Monogrammet loper ogsá ut i planteformer og har til og med en liten blomst mellom to treflikete blad.
Det er et fint arbeid, mer noyaktig i utforelsen enn skapenes ornamenter, men uten det frodige og viltre
preg som deres ranker har. Mangelen pá frodighet — de dominerende stengler og de fátallige blad — er
vel ellers det eneste som fjerner disse vekster fra det vi har kalt «islandsk stil», og som de má sies á ligge nær
opptil.
En rikt utskáret lár (fig. 129) ser ogsá ut til á kunne stá skapene nær, báde nár det gjelder motiver og
skjæremáte. Den har ranker med rundede stengler, dels med innskáren midtlinje, dels med indre kontur-
linje langs begge kanter, og treflikete blad med karvesnitt. Det hender at stengler loper sammen i entrelacs,
og ellers forekommer en rekke forskjellige bándentrelacs og -knuter. Et par av höfðaleturlinjene er utstyrt
med et dobbelt horisontalt bánd som er tredd avvekslende over og under bokstavenes vertikale deler,
noyaktig som pá skap nr. 8551. Bokstavformene har ogsá stor likhet med dem pá skapene. Enda skal nevnes
et par detaljer: Den lille palmett over IHS-monogrammet pá toppstykket pá skapet fig. 131 gjenfinnes i
omtrent samme utforelse pá bekroningen pá en av lárens kortsider, og de gjennombrutte liggende S-er
oveist pá toppstykket pá skapet fig. 132 finner vi igjen i lárens «monsás». I museumsprotokollen har man
for dette stykke gjettet pá ca. 1700. Om proveniensen er intet opplyst utover «fra Island».
Det mest forbausende ved de romanske planteranker pá denne gruppe av gjenstander, er kanskje at de,
særlig pá skapene, fremdeles virker som levende vekster og ikke er stivnet i en torr og skjematisk form —
tross gjentagelsen gjennom mange árhundrer. Da vi undersokte vár gruppe av daterte sengefjaler isolert
(ovenfor s. 61), la vi merke til det «skjematiske» i planteornamentikken, og vi har ogsá pá andre gjenstander
stott pá temmelig geometriserte og livlose vekster. Likevel kan vi ikke rent generelt si at utviklingen av
planteornamentikken i det 17. árhundre gikk i retning av storre og storre stivhet, torrhet og monotoni.
God og levende planteornamentikk kan vi like gjerne mote mot slutten av árhundret som tidligere. Men
det kan nok ha hatt litt á si hvilke gjenstander som skulle prydes med skurd. Sengefjoler f. eks. skulle
hvermann ha, sá de ble utskáret av nær sagt hvem som helst og mátte ofte dekoreres pá en enkel máte,
mens de sjeldnere og storre stykker ble mer forseggjort — ofte utfort av ovde folk, pá bestilling. I slike