Búnaðarrit - 01.01.1964, Qupperneq 192
186
BÚNABARRIT
þættir í fóðrinu, sem vinna liver með eða móti öðrum, svo
að oft er liæpið að velja úr einn þált og kenna lionum um
sjúkleikann. Ætla mætti, að seinkun þroska og litlar af-
urðir væru algengari afleiðing fosfórskorts en beinaveiki
og beinkröm. Þessa skoðun má rökstyðja með því, að liér
á landi og víðar í heiminum lifa skepnur á xitigangi á
mjög fosfórsnauðri beit. Þessar skepnur verða ekki rnjög
beinaveikar, en litlar og afurðarýrar. Tekizt hefur að gera
skepnur beinaveikar með því að gefa þeirn kalsíumsnautt
fóður.
Hollenzka nefndin gerir þær kröfur til grass sem fóð-
urs, að í því sé 0,35—0,45% fosfórs og 0,45- 0,60% kalsí-
um af þurrefni. Hlutfallið á milli þessara efna á þá að
vera sem næst 1,3 kalsíum á móti 1,0 fosfórs, (Ca/P hlut-
fallið 1,3). Þetla er svipað hlutfall og er á milli þessara
efna í mjólk. Þess ber að geta, að kröfurnar um magn þess-
ara efna í fóðri eru margvíslegar, og fjöldi fræðimanna
lelur, að minna magn dugi. Þannig liafa bandarískir vís-
indamenn alið upp kvígur og komið þeim í fulla nyt með
fullri heilsu að því er virtist með heildarkalsíummagn í
íoðri ekki meira en 0,16% af þurrefni.4 Hins vegar
Jiafa sézt beinkramarveik lömb að liausti í liópi þeirra,
sem liafa gengið á túni allt sumarið. Ekki er hægt með
neinni vissu að kenna kalsíumskorti um þetta, þó að það
sé ekki ólíklegt. Túngresið hefur oftast 0,20—0,35% kalsí-
um í þurrefni, og lömbin hafa þar að auki móðurmjólk-
ina, sem er kalsíumaiiðugt fóður.
Islenzkt gras og liey er kalsíum- og fosfórsnauðara en
Hollendingar telja æskilegt. í töflu IX sést, að kalsíum-
magnið í lieyi al' því sem er nefnt „gömul tún“ nær 0,45%
að meðaltali, en annað liey er þar langt fyrir neðan. Fos-
fórinn nær yfirleitt ekki 0,35% í þessari rannsókn, en það
er það magn, sem Hollendingarnir telja æskilegt lágmark.
Efnamagn grasanna er ýmsu háð. Helztu atriðin, sem
hafa áhrif á kalsíum og fosfórmagn í heyi, eru þessi:
1. Því meiri Kjarni sem er borinn á, því minna verður