Gripla - 01.01.1993, Side 94

94
GRIPLA
I kap. 5-6 forlater beretteren gjeteren Einar for á fplge med Frpyfakse
hjem til Adalbol og siden med Ramnkjell da han dagen deretter rir til
selet for á drepe ham. Et lignende sceneskifte finner vi i samband med
slaget pá heia der 0yvind og hans menn blir drept (kap. 17 ff.). Men i
tilfellet Sám - Ramnkjell kan det ikke være samtidighetsproblemet
forfatteren vil l0se med sine brudd pá kronologien. Hadde det vært til-
fellet, mátte framstillingen ha sett ut omtrent slik: I slutten av kap. 13
(eller eventuelt i et eget kapittel) ville vi fátt vite hva Ramnkjell fore-
tok seg i Fljotsdal i det tidsrommet det tok á avvikle gjestebudet pá
Adalbol. Deretter ville vi fátt hpre om dette gjestebudet (kap. 15). Sá
ville vi ha vendt tilbake til Fljotsdal og fá referert Ramnkjells reaksjon
pá hestedrapet og hovbrenningen. Deretter ville hele kap. 14 (-h de
fprste linjene) + resten av kap. 16 fplge.
ÓH har sin egen forklaring pá rekkefplgen av kapitlene. Han sier at
forfatteren av sagaen ‘veit að skoðanaskipti manna taka jafnframt
nokkurn tíma. Það er uppgangurinn, árangur eigin athafna um nokk-
urra ára skeið, sem hverfir lífsskoðun Hrafnkels endanlega . . ,’.10 Der-
for mátte fortellingen om Ramnkjells fprste ár i Fljotsdal komme for-
an hans offentlige oppgjpr med guddommen, men den ytre foranled-
ningen til det er nyheten om drapet pá Frpyfakse og hovbrenningen.
Denne nyheten passet best til á legge ham i munnen bekjennelsen: ’Ek
hygg þat hégóma at trúa á goð’. ÓH kan ha rett i at skifte av livssyn
gjerne er resultatet av en modningsprosess gjennom lengre tid, men
han ser ut til á ha glemt at Ramnkjell frasier seg hedenskapet i be-
gynnelsen av sin nye tilværelse i Fljotsdal. Jeg for min del mener at for-
fatteren har disponert stoffet pá den nevnte máte for at leserne lettere
skal 0yne parallellene mellom Sám og Ramnkjell. Ved á berette om
Ramnkjells fprste ár i Fljotsdal i kap. 14 istedenfor i kap. 16 oppnár
han at de fire aktuelle tekststedene ‘Þjóstarssynir réðu honum þat . . .
‘, ‘Ek hygg þat hégóma . . .’, ‘Maðrinn var miklu vinsælli’ . . . , ‘Sámr
var vinsæll . . .’ fplger tettere pá hverandre (kap. 14 fyller én tekst-
side).
Resultatet av denne underspkelsen kan kort sammenfattes slik: For-
fatteren har ikke villet beskrive en person som gjennom nederlag og
ydmykelse fár et edlere og bedre sinnelag, men derimot et menneske
som motgangen gjpr mer uforsonlig og hevnlysten. Dette underbygger
10
Op. cit., s. 57.