Bibliotheca Arnamagnæana. Supplementum - 01.08.1967, Side 9

FORORD
Da jeg forste gang fikk anledning til á stifte bekjentskap med den islandske prydskurd slik den bredte
seg i fantasifull frodighet pá bruksgjenstander, bygningsdeler og kirkeinventar i Þjóðminjasafn fslands,
Islands nasjonalmuseum, gjorde den et sterkt inntrykk - ikke minst fordi en sá egenartet kultur avspeilte
seg i den. Den var sá annerledes enn den dekorative treskurd jeg hadde sett i de andre nordiske land.
Dette gjaldt i særlig grad den skárne planteornamentikk. Den virker mer typisk islandsk enn f. eks.
den geometriske ornamentikk, som islendingene ogsá har mye mindre av.
Det er kontinuitet i den islandske treskurd. Planteornamentikken i skurden fra nyere tid henger noye
sammen med den middelalderske. A skrive om den nyere lar seg derfor ikke gjore uten at man forst har
foretatt en inngáende undersokelse av den eldre. Et grundig studium av islandsk middelalderskurd har
imidlertid sine vanskeligheter, fordi sá lite av den er bevart. Det er nodvendig á kjenneplanteornamentikken
i annet materiale enn tre for á fá et fyldigere bilde av den. Her har drikkehorn, tekstiler og illuminerte
hándskrifter vært til hjelp.
Naturlig nok er det det forholdsvis rike materialet fra det 17. og 18. árhundre som har fátt den bredeste
behandling i denne undersokelsen. Men det mindre varierte materiale fra det 19. árhundre er ogsá sá
omfangsrikt at det har máttet fá en romslig plass i framstillingen.
Om jeg ikke kan si at jeg har státt helt pá bar bakke i dette studiet, sá har jeg i hoy grad fátt merke at
store stykker av marken er uployd. Det er ikke bare det at islandsk kunst er lite gransket. Man kunne f. eks.
ogsá ha onsket seg noen omfattende og detaljerte spesialframstillinger av norsk middelalderskurd og
dansk etterreformatorisk skurd som kunne ha gitt den rette bakgrunn, og som dessuten kunne ha gitt en
hardt tiltrengt hjelp med fagspráket. Den terminologi jeg har kunnet tilegne meg herfra og derfra i eldre
faglitteratur, strekker ikke helt til ved detaljbeskrivelser, sá jeg har for en del máttet ty til egne oppfinnelser.
Under utarbeidelsen av manuskriptet har jeg stort sett gjort meg til regel ikke á foregripe noe, slik at
leseren kan være med pá ferden skritt for skritt. For alle perioder etter 1650, da det daterte materiale
begynte á bli tallrikt, har jeg i forste omgang forsokt á fá dette til á fortelle mest mulig. Men det er fare
for at karakteristikker foretatt utelukkende pá grunnlag av det materiale som tilfeldigvis er datert, kan bli
noe misvisende. Derfor vil det alltid være av verdi á fá bestemt og trukket inn i undersokelsen sá meget
som mulig av det udaterte materiale. I en del tilfelle lar dette seg gjore med letthet, men ikke sjelden kan
det være uhyre vanskelig á tidfeste udaterte gjenstander. Man kan trygt si at de samme vanskeligheter
som forskerne har fátt fole ved datering av f. eks. islandske gullsmedarbeider og islandske runeinnskrifter1,
1 «At datere islandske arbeider av romansk karakter er
forelobig meget vanskelig, da den romanske stil saa at si
blev Islands nationalstil, og holdt sig der længe efter middel-
alderen.» (Thor Kielland i Norsk guldsmedkunst, s. 114.)
«Naar der f.ex. i Danmark afdækkes en gruppe ind-
skrifter i et ældre lag kalkpuds i en landsbykirke, er daterin-
gen med det samme nogenlunde givet, i hvert fald inden for
temmelig snævre grænser, hvorimod man uvilkaarlig foler
sig noget usikrere ved at datere en indskrift i Paradísar-
hellir evt. til 14. eller 15. aarhundrede, naar man lige ved
siden af den læser et navn med lige saa normale middel-
alderlige runeformer og stavemaade, og som egentlig kun
adskiller sig fra den forste ved at tilfoje aarstallet 1913.»
(Anders Bæksted i Islands Runeindskrifter, s. 24.)