Bibliotheca Arnamagnæana. Supplementum - 01.08.1967, Qupperneq 18

18
med utskjæringer: Senger, hvor stolpene kunne være utskáret, men forst og fremst knektene (puteklaffene)
pá den siden som vendte fram i rommet. Og de uunnværlige sengefjoler (brukt til á holde sengklærne pá
plass) má nesten alltid ha vært utskáret; flere hundre er i behold. Stoler. Veggskap (som regel bare framsiden
dekorert). Yidere kister, skrin, stokkar (en særskilt type skrin av varierende storrelse og form), lárar
(stolpeskrin), prjónastokkar (esker til strikkepinner), spónastokkar (skjeesker, som regel med rund utvidelse
i begge ender til skjebladene), trafaöskjur (runde eller ovale sponesker til oppbevaring av mindre
klesplagg og smykker), smjöröskjur (av samme form),41 mataraskar (laggede matkopper med hanlver og
lokk), blöndukönnur (laggede kanner til oppbevaring av «blanda»),42 mangletreer, snœldustólar (spole-
skrin), spinnehjul, nöstepinner,43 Hertil kommer en del ting som bare er bevart enkeltvis eller i svært lite
antall.44
#
Litteraturen som foreligger om den islandske dekorative treskurd, er ikke omfangsrik. Særlig er over-
siktsframstillingene knappe. Av disse má forst og fremst nevnes kapitlet om dslandsk Middelalderkunsb)
av Matthías Þórðarson i Nordisk kultur’s bind om kunst (1931). Avsnittet om treskjæring er pá ca. 2-3,-
side tekst og har 8 illustrasjoner (s. 324-329). Videre samme sted kapitlet vlslandsk Folkekunst, navnlig
i 17. og 18. Aarhundredeo av samme forfatter, hvor treskurden har fátt ikke fullt 1 side tekst og 8 illu-
strasjoner (s. 447-449).
Forste bind av «Iðnsaga íslandso, 1943, har et kapitel orn «Skurðlist» (tekst s. 376-400, dertil 40 illustra-
sjoner) skrevet av Guðmundur Finnbogason og Rikarður Jónsson. Skurd i ben, horn og tann er her tatt
med. Innledningsvis omtales treskjærerkunsten i Norge i vikingtiden, særlig Osebergskurden. Den eldre
islandske skurd er behandlet pá ca. 9 sider, den nyere pá 3\ side. (Sá folger litt om treskjærerverktoyet,
biografiske opplysninger om treskjærere fra 19. og 20. árhundre, og en omtale av «höfðaletur», de vanligste
bokstavtypene i islandske skárne innskrifter.)
Jónas Jónasson: alslenzkir pjóðhcettin, 1945, som behandler mange sider av det islandske folkeliv, og
forst og fremst holder seg til forholdene i det 18. og 19. árhundre, forteller ogsá om kunstnerisk virksomhet
og har i avsnittet om snekring (s. 115-118) noen linjer om treskjæring. Her regnes opp en del av de ting
som ble prydet med skurd, mens det i kapitlet om husbygging fortelles litt om enkelte utskárne byg-
ningsledd og mobler. Blant illustrasjonene er ni (dels tegninger, dels fotografier) av utskárne tregjenstander.
Av historisk interesse er en artikkel fra 1887 av Arthur Feddersen, dslandsk Kunstindustrn, i det danske
Tidsskrift for Kunstindustri, for sá vidt som den er et tidlig vitnesbyrd om en nyvakt interesse i Ivoben-
havn for islandske kunstgjenstander.45 Treskjærerkunsten er her omtalt pá 5 sider, og avde 24tegninger
av E. Rondahl er 8 av utskárne tregjenstander.
41 Da vi for en stor del kommer til á bruke de islandske
betegnelsene, skal det her gjores oppmerksom pá at öskjur
er flertallsord.
42 Blanding av sur myse og vann. Jfr. Blanda i Kultur-
historisk leksikon, B. I.
43 Generelle opplysninger om en del av disse gjenstander
finnes i Kr. Eldjárn: Hundrað ár i Þjóðminjasafni, under
nr. 23, 24, 57, 60, 81, 82. (Særskilt om «kembulár», fig. 9,
se íslenzkir þjóðhættir, s. 103 og 105.)
44 Det kan nevnes at det finnes en type rokkehjul fra
forrige árhundre som kan være laget av ett eneste trestykke
og ha gjennombrutt monster eller utskjæringer i flatt
reliefí. (Þórður Tómasson: Rokkhjól Jóns í Indriðakoti.
Goðasteinn 3, hefte 3, s. 78 ff.)
45 Jfr. íslenzkur tréskurður III [1], s. 88-89. I artikkelen
kommer det tydelig fram at opplysningstidens forfattere
viste en ganske annen interesse for islandsk kunsthándverk
enn de som skrev om det i det 19. árhundre. Noen ord av
Richard F. Burton i «Ultima Thule or, A Summer in Ice-
land», London 1875, gir et godt begrep om nedvurderingen:
«Art simply does not exist in Iceland, and, to judge from
the little museum of Reykjavík, it was always rude as that
of Central Africa: the only attempt appears to be on the
part of the goldsmith.» (S. 160.) Feddersen pá sin side
hevder: «Den islandske Trceskcererkunst kan fyldigst tjene
til at vise, med hvor megen Ret der kan være Tale om en
særlig islandsk Værkflid og Kunstindustri.»