Bibliotheca Arnamagnæana. Supplementum - 01.08.1967, Qupperneq 20

20
utenfor Island i de seneste ár er publisert i den samme Árbók.48 Forholdsvis fyldig omtale av et par tre-
skjærere fra nyere tid gir Matthías Þórðarson i kapitlet «Hjalti Þorsteinsson, prófastur i Vatnsfirðú, i « fs-
lenzkir listamenm [I], 1920, s. 1-9, og Kristján Eldjárn i kapitlet víslenzkur karokkmeistarn, i aStakir steinan
1959. Dermed skulle den viktigste trykte litteratur om islandsk dekorativ treskurd være nevnt. Av utrykt
materiale bor især nevnes Matthías Þórðarsons lærde og grundige utredninger om de enkelte gjenstander
i katalogene i Þjóðminjasafn fslands.49
#
Blant motivene i islandsk prydskurd dominerer de rent ornamentale, og av disse igjen er det plante-
motivene som forekommer hyppigst. Av gjenstandene som er bevart fra middelalderen (som nevnt ca.
20 nummer) er bare ett av nummerne50 helt uten planteelementer. Pá noen fá51 er planteornamentikken av
underordnet betydning, mens den pá alle de andre spiller en vesentlig rolle, riktignok i de fleste tilfelle
sammen med dyreornamentikk eller mer eller mindre naturalistiske menneske- og dyrefigurer.
Av de bevarte gjenstander fra senere tider, som forelopig kan ses under ett, ser det ut til at ca. to tredje-
deler er prydet med planteornamentikk,52 for det meste i lavt relieff. Ikke sá á forstá at planteornamentikken
er enerádende pá alle disse, den deler ofte plassen med annen ornamentikk og innskrifter, men for det
meste inntar den en dominerende plass. Den resterende tredjedel av gjenstandene, som er uten egentlig
planteornamentikk, har dels geometrisk dekorasjon, dels innskrifter, og i forholdsvis liten utstrekning
menneske- og dyreframstillinger. Ikke sjelden forekommer en kombinasjon av motivene.
De geometriske nwnstre (se særlig fig. 4-17) er sjelden det en kan kalle ren karveskurd. Som oftest er de
dannet av flere slags snitt (som karvesnitt, kilesnitt, skulpesnitt)53 og innskárne linjer i forening. Detkan
være enkle ornamenter eller mer sammenhengende flatemonstre, men sjelden eller aldri det finmonstrede
«nettverk» vi kjenner fra en del norske tresaker.54 Alminnelig brukt er 6-bladsrosen, for det meste i karve-
skurd, mer eller mindre rikt utstyrt, f. eks. med ringer, med utsparte rosetter og ribber i og mellom de
enkelte blad etc. Den forekommer ogsá gjennombrutt og i flatt relieff. 4-bladsroser finner en ogsá ganske
ofte, mens f. eks. 8-bladsroser er mer sjeldne. Til utvalget horer videre hjulkors (undertiden gjennom-
brutt), hvirvelrosett (buestjerne), «tannhjul», rette og omvendte liggende S-er, innskárne kvadrater med
diagonalene opptrukket og ett kilesnitt i hvert av trianglene, rutemonster. Ofte treffer vi en markert opp-
48 Ellen Marie Mageroy: Islenzkur tréskurður í erlendum
söfnum I—VI.
49 En mindre del av disse kataloger er riktignok trykt i
Árbók, nemlig den som omfatter tilveksten til samlingene i
árene 1907-1915 (nr. 5399-7032, i Árbók 1908-1918).
60 Veggtilene fra Bjarnastaðahlíð i SkagaQörður, Þjms.
nr. 8891 a-m, med figurscener (mennesker og dyr). Se
Eldjárn: Carved Panels, s. 95-100 og fig. 10-12. Selma
Jónsdóttir, op. cit.
51 En fjol og en stokk med dyreornamentikk fra Hrafnagil
i Eyjafjörður, se nedenfor s. 28-29; fig. 41, 42. Kirke-
doren fra Valþjófsstaðir, nedenfor s. 31-33, fig. 48.
52 Pástanden grunner seg pá en opptelling av gjenstander
med prydskurd i Þjóðminjasafn Islands (962 stykker) og i
ni museer utenfor Island, nevnt forst i note 39 til s. 17
her ovenfor (til sammen 471 stykker). Av disse 1433 gjen-
stander har 916 mer eller mindre av planteornamentikk.
Her bor det kanskje tilíoyes at hvis vi ser pá hver gruppe av
gjenstander for seg, blir planteornamentikkens overvekt i
enkelte av dem enda storre — det gjelder særlig de forholds-
vis store gjenstander som sengefjoler, skap, kister og skrin —
mens annen dekorasjon dominerer i grupper av mindre ting
som f. eks. mataraskar og prjónastokkar.
53 Terminologien er lite fastlagt nár det gjelder de enkelte
elementer i snittpryden. I det folgende brukes ordet kilesnitt
om et trekantet snitt med to loddrett nedskárne og én
skránende side, karvesnitt om snitt av forskjellig form med
alle vegger hellende ned mot midten. Jfr. Sigurd Erixon:
Folkkonsten i Sverige (særlig s. 367-370). Se videre artikke-
len om Karveskurd i Kulturhistorisk leksikon (B. VIII),
54 En skurd som ifolge Shetelig opprinnelig kom fra
Holland og Nordtyskland, og som kom i bruk pá Vestlandet
i Norge fra omkr. 1700. (Karveskur paa Vestlandet, s.
16-19. Jfr. ogsá Sigurd Erixon: Folkkonsten i Sverige, s.
370-371. Svein Molaug: Hest og mangletre.)