Bibliotheca Arnamagnæana. Supplementum - 01.08.1967, Qupperneq 21

21
deling av flaten i felter, og de enkelte felters ornamenter kan være vidt forskjellige. Bánd i flatt relieff,
som oftest med indre konturlinjer, er meget yndet og danner mange ulike monstre. De snos i hverandre,
flettes, knyttes og brettes (danner f. eks. «valknute» og pentagram) eller veves til symmetriske entrelacs
som fyller hele flater. Treskurd til ?nagisk bruk har neppe bare hort hjemme i landnámstid og sagatid.
Vi má nok regne med at en del av de nevnte skárne figurer har hatt en magisk hensikt pá samme máte som
de lignende «trolltegn» som var vanlige pá bruksgjenstander over store deler av Europa.55
Regelmessige border er det mange av. Foruten de som dannes av bánd (snodde eller flettede) eller sirkler
(sirkelkjeder, ringkjeder) har vi alle bordene av forskjellige slags snitt. Blant disse er siksakbándet og
raden av firkanter, som framkommer mellom kilesnitt, meget vanlige. Rader av smá 6-kantede figurer56
gár ofte igjen, likesá «perlerader». Dessuten kan nevnes border av smá innskárne skrálinjer, fiskebenlig-
nende border av vinkellinjer, tannsnitt, falsk meander, repstaver og border av mangedobbelte firkanter.
Ikke sá fá av disse bordene finner vi igjen i planteornamentikken, som tverrbánd over stenglene o. 1.
Islendingenes interesse for det skrevne ord fornekter seg ikke i treskurden. Innskriftene utgjor en ikke
liten del av dekorasjonen pá tresakene. Som oftest finner vi dem side om side med andre utskjæringer,
men de er heller ikke sá sjelden brukt som eneste utsmykning. Dette gjelder særlig det sákalte höfðaletur,
en egen islandsk skrift som bare forekommer i skurd, og som vi moter i den alt overveiende del av inn-
skriftene pá tregjenstandene. (Eks. fig. 16-20, 22, 27, 30, 31.) Höfðaletur har opprinnelig utviklet seg av
gotiske bokstaver, særlig av minusklene, men de kan være mer eller mindre blandet med latinsk pregede
bokstaver. Alfabetet varierer ikke sá lite hos de forskjellige skjærere, og innskriftene er ofte vanskelige á
lese, ikke minst der hvor skjærerne attpá til uttrykker seg i koder. Höfðaletur er alltid skáret i flatt relieff.57
De vanligste skrifttyper forovrig er store latinske bokstaver (versaler), i flatt relieff eller innskáret (f. eks.
fig. 6), dessuten runer (fig. 7).58 Innskriftenes innhold varierer ganske meget. Ofte finner vi bare forbok-
stavene eller navnet pá den som eier tingen. Eiendomsforholdet kan ogsá bli slátt mer ettertrykkelig fast,
som: «Ragnhildur Bjarnadóttir á keflið með réttu og er vel að því komin.»59 Gledenved diktning kommer
tydelig fram i de mange vers med hyldest og gode onsker til den utkárede. For den uinnvidde kan de
være vanskelige á forstá, fordi de ofte pá god gammeldags vis er spekket med kenningar. Sengefjolene har
gjerne et salmevers eller en kveldsbonn — som regel kjente og populære islandske vers, som gjenfinnes
utallige ganger.60 En del gjenstander har dato og arstall, og Kristusmonogrammet IHS gár
65 Se Lily Weiser-Aall: Magiske tegn pá norske trekar?
— Det kan i denne forbindelse nevnes at mange av de
samme ripede tegn som der omtales, kan gjenfinnes pa
undersiden av islandske tresaker ogsá. — Se videre Shetelig:
Karveskur paa Vestlandet, særskilt s. 9 og s. 15-16.
56 De svarer helt til det Shetelig kaller «rombesnitt» (Ose-
bergfundet III, s. 13). De virker imidlertid som 6-kanter
fordi begge de spisse vinkler i hver rombe er «sænket med et
litet skraasnit til hver side».
57 Hva navnet höfðaletur egentlig betyr, er det delte
meninger om. Se Brynjúlfur Jónsson: Um höfðaletur.
August Gebhardt: Um nafnið «höfðaletur». Ríkarður Jóns-
son: Höfðaletur.
58 Særskilte skrifttegn som «villuletur» og «galdrastafir»,
som mest ble brukt i trylleformularer o. 1., forekommer ogsá
pá tresakene. Se Ólafur Davíðsson: Islandische Zauber-
zeichen und Zauberbiicher, særlig s. 151-152.
59 Denne innskrift stár pá et udatert mangletre, se
Islenzkur tréskurður I [2], s. 106—107. Höfðaleturinnskrift
med lignende ordlyd f. eks. pá et mangletre med árstallet
1647, fslenzkur tréskurður III [2], s. 168, og pá en prjóna-
stokkur med árstallet 1876, fslenzkur tréskurður I [2], s. 73.
60 Ingen andre ser ut til á ha nádd en slik utbredelse som
dette vers:
Vertu yfir og allt um kring
með eilífri blessan þinni,
sitji guðs englar saman í hring
sænginni yfir minni.
Men temmelig ofte moter vi ogsá dette:
Vertu nú minni hvílu hjá
með heilögum engla skara,
óvini dríf mér alla frá,
en mig heilan bevara.
Det forste er fra salmen «Ó herra guð, sem húm og dag»
trykt i «Höfuðgreinabókin», Hólar 1772, men ifolge Jón
Sigurðsson (Skýrsla um Forngripasafn Islands I, s. 137,
note 1) sannsynligvis diktet i det 17. árhundre. Det andre
verset horer til i en kveldssalme diktet av presten Sigurður
Jónsson (ca. 1590-1661) pá Presthólar (N.-Þing.). Se Kr.
Eldjárn: Hundrað ár í Þjóðminjasafni, nr. 24.